Døtrene mine.

Det er skrive mange kjærleiksdikt. Dette er eit av dei, og det er skrive nå i kveld til døtrene mine, for døtrer er verkeleg verde eit kjærleiksdikt eller to. Det er noko eige med å sjå sine eigne døtrer bli vaksne kvinner. Men det spørs om ikkje sønene mine og må få eit kjærleiksdikt ein vakker dag. Det er noko eige med å sjå sønene sine bli vaksne og. På ein eller annan merkeleg måte kjennest det som to litt ulike situasjonar. Som Ronja Røverdotter seier. Somme skulle bli Mattisar og somme skulle bli Lovisar. Ho visste godt at ho sjølv skulle bli ei Lovis… Litt sentimental må det vel vera lov å vera ein sein kveld i september når livet er i ferd med å skifta årstid?

Som to sommarfuglar

er dei

framleis nær meg

på lånt tid

eg veit

at tida snart er komen

men framleis

fyllar dei kveldane mine

med heimebakt brød

med liv og merkelege historier.

Dei ler hol i dagane mine,

og seier at dei er glade for å ha meg.

Sjølv om eg altså eg

ser ut som om eg bur i ei billedbok

og i følge dei ikkje er som normale mødrer,

langt derifrå faktisk,

men byta meg vekk vil dei likevel ikkje.

Dei sørger for at vaskemaskinen går og går

og aldri kjem til døra

og fyller huset med store stablar klede,

og tusenvis av vesker

og tome og fulle shampoflasker.

Dei som for slett ikkje lenge sidan,

sånn omtrent i går, faktisk,

la babyhovuda sine

tungt mot halssgropa mi

og lukta av mjølk og honning.

Dei som fekk på seg sko

for aller første gongen

og prøvegjekk alle golv

med bittesmå fingrar om mine.

Den eine som haldt seg nær til mor,

den andre som stakk av

så fort ho hadde sjansen,

ho ålte seg fram

mellom føtene til framande

for å få frydefulle glimt av fridom

før ho vart innhenta

av faste hender gong på gong.

Ein smal liten alv av ein unge,

og ei storesyster to steg bak

med snøkvitt hår

og med ståblikk når det trengdes,

Ei beskyttande makt

med tommelen trygt plassert

ettertenksomt mellom tennene

medan ho dirigerte den lille

så godt det kunne la seg gjera.

Nå er dei store og lange,

skiftar hårfarge når det passar

og fyller sofaen med kjærastar.

Dei gir meg varmande klemmar når det trengst

og hentar kjærleik når dei har bruk for det.

Framleis er det ein velsignande paraply

av nåde å ha dei hos meg,

å drikka kaffi på kjøkkenet

og å snakka om livet om kveldane.

Eg samlar på desse dagane,

desse vekene og månadane,

ein dag

kanskje snart,

vil dei spreia sommarfuglvengene sine

og fly.

Eg takkar for timane

for sekunda

som framleis er her.

Eg ser at dei blir vaksne

dei siste ledda til nå

i rekkene av kvinner

eg er i slekt med.

Eg undrar på kva dei får å leva.

Måtte dei vera i stand til å bera,

og i stand til å bli borne.

Måtte børene deira verta lette å bera

og måtte vengene deira

vera sterke nok.

Heidi