Jetlag.

Då eg kom heim i går etter å ha vore vaken veldig lenge, var eg stuptrøytt og lys vaken på same tid. Eg la meg halv elleve og vakna vaken og opplagd klokka tre om natta. Då eg klarte å sovna att, sov eg like godt til klokka halv tre neste dag, og vakna ør og trøytt…

Men det er jo spennande å ha kjent ein ekte jetlag på kroppen og, det er jo ikkje spesielt ofte eg utset meg for slike langturar…

Eg har ikkje heilt landa mentalt endå. Turen vart heilt fantastisk, og på ein måte hadde eg bare lyst til å reisa meir. Alle inntrykka surrar rundt i hjernen, og eg er glad og takknemleg for at alt har gått så bra. Spesielt er eg glad for at Ingrid reiste i lag med oss, og at me fekk denne sterke opplevinga i lag nå når ho på mange måter er i ferd med å fly ut på eigne venger i eit vaksenliv.

Det var fint å sjå igjen eldsteguten min. Hagen var grøn og frodig av blomar og ugras, og Oddvar hadde fått lyst til å slå graset. Ære vera han.

Nå må eg bare prøva å få litt orden på det eine og det andre og vaska ein del kilo klær, før me reiser att på tysdag. Me har fått ei varm mottaking av gamlelandet. For første gong på mange veker, i følge dei som har vore her, er det sol og opphaldsver slik at eg har fått henga ut nyvaska shortsar og T-skjorter. At det skal regna att i morgon får vera ok.

Då eg sat på kjøkkenet i går kveld, lurte eg på kva slags sterk lyd eg høyrte. Då det gjekk opp for meg at det var regnet som auste ned, forstod eg at eg hadde vore lenge borte.

Nei, nå er det rein arbeidsvegring å sitja her lenger. Eg skal jo rydda og øva inn forteljingar.

Heidi