Tre dikt

Visst er me her.

like heile
framleis boblande
av takk og livsglede,
litt loslitne i pelsen
litt vinterpjuskete i fjørene
men framleis i god form.
*
Det er tida for å rista av oss frosten
så skal me ut og symja.
la kroppane våre gli
tappert ned i kalde svarte sjøar
i avgrunnsdjupe tjørn
og krystallklart havvatn
*
Eller i det minste
symja i vinden
han som alltid stryk mot oss
tett som tankar og kjærteikn
symja med føtene i sanden

med blikket mot det evige

medan måkane skrik
og luktene av tare og saltvatn
fyller sansane.

***

Me ser

på einannan

ser ansikta endra seg sakte

i takt

med vårt eige bilete i spegelen.

*

Som Ariadne i labyrinten

ber me nøstet i hendene

på spora av den tapte tida.

*

Står her og er besteforeldre

før me har rukke å oppdaga

at me er vaksne.

*

Og klokka tikkar,

sekunderer oss vidare,

medan me nøstar og nøstar

all vår barnlege tru

på at me skal finna

vegen heim att.

 

***

 

Plutseleg blømer det

kirsebærtreet vårt

ei veke eller så

før kronblada drysser

som kvit snø

mot graset.

*

Men først

vil eg bare stå der

under kvitbroderte greiner

og kikka opp

på kvite kokosbolleskyer

mellom greinene

og den bleikblå himmelen.

*

Eg vil stå der

og tenkja ut

eit kjærleiksbrev til Gud

Heidi