Farande fant i Gloucester
Me hadde blinka oss ut ein liten by ute ved kysten i Virginia ved namn Gloucester som mål for dagens etappe. Me var klare for noko som ikkje var storby og ville ikkje ha ei alt for lang dagsetappe. Eg likte byen med det same eg kom dit. Det var små koselege butikkar i hovudgata og desse trea som det er så mange av her, som eg ikkje kjenner att, med store rosa blomsterklasar.
Der såg ut til å vera ein del koselege småkafear og, men då me var komne nederst i hovudgata bestemte me oss for å gå inn på ein typisk amerikansk restaurant «The courthouse restaurant», som eigentleg ikkje var spesielt spennande, men etter å ha vore på kinesisk, vietnamesisk, italiensk og cubansk restaurant i det siste, så fann me ut at me fekk gje amerikansk mat ein sjanse. Då me kom inn, merka eg med det same at det var ei veldig god stemning der, som ikkje hadde noko med at det var spesielt fancy der, snarare tvert i mot, det var veldig enkelt, snarare litt slitt. Rundt på veggene hang det visdomsord «Wish it, dream it, do it». På disken var det eit innramma bilete med bibelverset «Alt makter jeg i han som gjør meg sterk.» Ei veldig smilande raudhåra dame, som viste seg å vera innehaverska, kom med menyane. Bak på menyane stod det eit bilete av ein gut i uniform som hadde døydd bare 18 år gammal, og det same bibelverset som på disken og med påskrifta «In memory of a beloved son»… Eg la merke til at dama bak disken snakka til alle kundane som kom inn nesten som om dei skulle vera familiemedlemmar som kom heim. Ei gammal dame, som var dårleg til beins kom inn saman med ei som kunne ha vore dottera. Dei vart ønska så varmt velkommen, og eg forstod av samtalen at den gamle dama hadde vore sjuk.
Kjærasten min bestilte kalkun og eg bestilte ein tacosalat. Ho forklarte meg at dei laga ei slags skål av ein steikt tortilla med bønner, kjøttdeig, løk og alt som høyrer til oppi. Ho spurte vennlig «Does that sound like something you would like to eat?» Eg bekrefta at det gjorde det. Damene bak disken var stadig bortom oss for å fylla vannglas og kaffikrus og spørra om det var noko meir me ville ha? «More gravy?» «Would you like more sour cream?» Maten smakte nydeleg, men mest av alt vart eg varm av å sjå nokon som utstrålte slik omsorg og varme for alle som var der. Då me nærma oss slutten av måltidet var ho der att: «Are you ready for your cherrypie with icecream?» Eg forsikra henne om at eg var veldig mett, men kanskje kjærasten min hadde lyst på litt av kirsebærpaien. Det hadde han, og eg fekk smaka ei skei som smakte heilt vidunderleg av kirsebær, kanel og nokre krydder eg ikkje klarte å identifisera. Eg hadde skrive ned litt av det som stod på veggen og som var blitt sagt på eit ark, fordi eg tenkte eg måtte hugsa det. Då me kom ut, oppdaga eg at eg hadde gløymt arket. Ikkje før hadde eg tenkt det før jenta som jobba der kom springande ut med arket til meg. Eg tenkte at det var litt flautt viss dei hadde lese og sett kva eg hadde skrive ned, men tenkte samtidig at det som stod på lappen bare kunne oppfattast som ei oppmuntring dersom dei hadde kikka på han.
Me fann eit hotell som såg greitt ut, og booka oss inn der. Etter å ha spurt oss litt for fekk me vita at det var eit vaskeri nede i gata, og etter halvanna veke hadde me ein del skittentøy. Me sjekka ut og fekk vita korleis det virka, og at ein av oss måtte vera der medan tøyet vart vaska. Me vart einige om at eg fekk vera der medan kjærasten min installerte oss på hotellet. Det var første gongen eg hadde vore på eit offentleg vaskeri, så det var ei ny oppleving. Først måtte me kjøpa ein liten pakke vaskepulver, så måtte me fylla pengar på eit kort som me kunne bruka i vaskemaskinar og tørketromlar. Langs veggen var det små bord med vekeblad og stolar og ein automat med kald drikke. Så sat folk der og prata og venta på klesvasken sin. Det var ei slags ukjend kvinneverd. Dei to som jobba der, ei lita tynn dame i sekstiårsalderen, og ei stor afroamerikansk dame på same alderen, vart veldig overraska over at me hadde kome heilt frå Norge. Kom me til deira by utan at det var for å besøkja nokon? Dette var tydelegvis merkelege greier. Det var og merkeleg at me ville vaska klede hos dei. Den første dama lurte på koss veret i Norge hadde vore i sommar. Eg sa at det hadde vore «not too good». Ho nikka og sa at her hadde veret vore heilt forferdeleg. Eg spurte om det hadde regna mykje, ho rista alvorleg på hovudet og sa at det hadde vore forferdeleg varmt. Det stemmer heilt sikkert, og eg tenkte at det var forskjellige definisjonar rundt i verda om kva forferdeleg sommarver var.
Eg fann meg eit vekeblad og kjøpte meg ein diet-coke medan kleda sveiv i vaskemaskinen. Plutseleg ropte den mørke dama fleire gonger. «Miss!» «Miss, please come and see!» Eg forstod at det gjaldt meg. Ho viste meg eit bord med posar med bollar og brød og viste meg entusiastisk ei dame som stod der. Ho forklarte at denne dama jobba i butikk og at ho kom innom med brød dei ikkje kunne selgja i morgon, og at kundane deira fekk ta med seg gratis brød heim. Eg kjende at det var litt uhøfleg å takka nei, så eg tok med meg ein liten pai med ferskenfyll som eg tenkte eg fekk by reisekameraten min på sånn etterkvart. Eg vart henta i det eg akkurat hadde fått pakka dei reine kleda mine ned i den skitne rosa kofferten. Det var nesten litt trist å gå der i frå. Den nye mørke venninna mi, spurte om me verkeleg skulle kjøra vidare i morgon. Hadde me lånt oss bil? «Take care, drive carefully and bring lots of water because it is veeery hot. And if you come back, please open the door and shout; Helloooo, I´m back». Eg lova at eg skulle gjera det, og var kjempefornøgd med å ha nesten bare reine klede i kofferten att.
På ettermiddagen la eg i veg aleine ut att, for eg hadde ikkje lyst til å bruka tida på hotellromet. Bare hundre meter frå her fann eg ein butikk der dei hadde klede opp i ganske store størrelsar. Eg vart overstrøymande motteken då eg kom inn, men litt forvirra. «Don`t you know what`s happening tonight?» Det måtte eg innrømma at eg ikkje visste. Det viste seg å vera «Ladies night», med 25% avslag på varene, demonstrasjon av sminke, utdeling av både grønnsaker med dip og paiar og donuts. I tillegg fekk alle eit lodd der dei kunne vinna gavekort på varer. Eg følte meg motteken som ei dronning der og. Ho som sjefa i butikken var ei av dei rundaste damene eg har sett i mitt liv, overstrømmande vennleg med ein tettsitjande kjole i afrikansk stil i rosa, oransje og turkis. «I really like your dress,» sa ho om den storblomstra kjolen min frå Kappahl. Dei fortalde meg ivrig at viss eg melde meg inn som klubbmedlem i butikken ville eg få 15% til i avslag, for å melda meg inn måtte eg avgi adresse, telefon og social security number. Eg sa at eg var norsk og at eg ikkje hadde social security number. Det siste hadde dei problem med å forstå, men etter å ha sjekka litt fann dei ut at det var nok rett at eg ikkje hadde det, og då kunne eg dessverre ikkje fylla ut skjemaet. «I a`m soooo sorry. It makes me so unhappy, but we really tried, did`t we?» Svært fornøgd gjekk eg derifrå utan dei siste 14% i avslag, men med forsikringar om at dei skulle ringa det oppgitte telefonnummeret i kveld dersom det skulle bli meg som vant lotteriet.
Dama i respesjonen på hotellet var like imøtekomande. Då me kom inn ropte ho entusiastisk, «in twelve minutes the cookies will be ready.» Då me såg ut som spørsmålsteikn fortalde ho at ho hadde bakt «homemade cookies today,» og at om tolv minutt kunne me koma og forsyna oss med gratis kaffi og kaker. Det gjorde me ikkje, men eg såg dei stod der på disken neste gong eg gjekk forbi, og det lukta nydeleg.
Utpå kvelden fekk me lyst til å prøva svømmebassenget, eit innandørs svømmebasseng med liggesolstolar rundt. Det siste var litt komisk, men det var deilig å bada. Det var lenge sidan sist. Me har snakka om å prøva å finna ei badestrand og eit strandhotell ein av dagane. Til kvelds var me innom kinarestauranten i nabohuset og kjøpte vårrullar, den søte kinesiske dama som lurte på kor me kom i frå hadde aldri høyrt om Norway eller Scandinavia. Ho lurte på om det var ein plass i Spania… På sett og vis set det ting litt i perspektiv. Det kan vera sunt å bli minna om at me kjem frå utkanten av verda snarare enn verdens navle. Etter at me hadde ete fekk me kvar vår lykkekake, slik ei lita kake med ein spådom i. På min lapp stod det «Enjoy the small things you find on your path». Det synest eg passa godt i dag…
Ein siste ting eg har funne i dag. På radioen i bilen fekk me tilfeldigvis med oss eit ganske klokt foredrag om det å vera foreldre av ein docter eit eller anna som var pastor i ein menighet. Han sa at det han hadde lært i livet om barneoppdragelse var at «the most important thing bringing up children is parenting their hearts and their soul». Det kjende et at eg kunne skriva under på. Er det noko eg har hatt som eit av dei store prosjekta i barneoppdragelsen er å prøva å hjelpa barna mine til å utvikla varme hjarte. Det kan virka naivt i ein tøff verden, men eg har tru på at det er det aller viktigaste. Så «dum» er eg. Forresten synest eg at «parenting» er eit fint ord. Det virker litt mindre strikst enn ordet «oppdra». Kanskje det siste bare er noko eg trur fordi eg er norsk…
Og nå får det vera nok for i dag… I morgon går turen vidare sørover.
Heidi