August

August må vera den vakraste av alle månadar. Mogen,mjuk, full av fred og frukter og framleis full av sommar. Samtidig ber denne månaden med seg eit vemod over at me snart må vera klare til å gi slipp på det som har vakse seg fram og blitt fullend. Å gå gjennom august liknar mykje på det å leva. Kunsten å leva med vissa at alt skal forandra seg, alt skal bli annleis, alt skal gå over og kanskje koma tilbake er ikkje det enklaste me har å forhalda oss til når me str her med eit liv i hendene. Det er stor livskunst i det å kunna kviskra «La det skje» utan å prøva å halda krampaktig fast. Det er og livskunst å kvila i det som er vakkert utan å reflektera for mykje over at dette ikkje er noko me har løfte om å få behalda for alltid.
Dette er tankar som dukkar opp kvar gong det blir august, og i år trur eg at eg har tenkt ekstra mykje på det. Eg trur kanskje eg må skriva ei augustsalme der desse tankane får lov til å bli til ei bøn.

I år har eg levd i sommaren på ein intens måte. Me har vore på tre sommarturar og hatt to omganger med gildt besøk i heimen. Då me reiste heim sist veke bestemde Eva Mari seg til mi glede for å bli med til sørvestlandet nokre dagar. Det betydde at sommarferien fekk ein veldig god slutt med ein av yndlingsgjestene mine dei siste feriedagane. Me hadde ein herleg dag i Stavanger og ein dag med lunsj på Drivhuset, den koselege drivhusrestauranten her på Bryne. Me tok med oss Gerd og sat ute i nydelege omgivelsar der me kunne eta god mat, le veldig høgt og ha det bra.

I dag har eg og Leif vore på gudsteneste i Timekyrkja med dåp av heile seks barn. Det var ein nydeleg sommargudsteneste med sommarkjolar og bunadar og fin sommar utanfor vindauga. Sundagsteksten var om kvinnene som fulgte Jesus, som me får vita atskillig mindre om enn dei tolv mannlege disiplane. Etter ein sommar på farten kjendest det som å koma heim å vera i kyrkja her heime. Eg kjende at eg vart både rørt og rørt ved. Eg blir ofte rørt til tårer over å sjå barn bli borne til dåpen. Eg synest det er fint og vakkert at så mange unge foreldre framleis ynskjer at barna deira skal høyra til i kyrkja. Eg håpar at både dei som blir døypte og dei som vel å la barna sine koma til kyrkja på denne måten skal kunna oppleva kyrkjeromet som ein god plass å koma heim til både på kvardagar og vanlege sundagar, i høgtider og i tider der ein nesten ikkje kjenner grunnen under føtene sine.

I ettermiddag hadde me med to små jenter til Vitenfabrikken på Sandnes. Det var ein kjekk måte å vera saman på. Så heldige me er som har to av barnebarna så nære at me kan vera i lag med dei fleire gonger i veka. Slik hadde eg det med mine besteforeldre, og i vaksen alder ser eg på det som ein stor ressurs at dei var der.

Om få dagar skal eg møta igjen ein gjeng andre barn som er viktige for meg. Eg gleder meg vilt og oppriktig til å sjå dei igjen. Det er eit fantastisk privilegium å ha ei stor gruppe barn ein får lov til å bli glad i og fylgja tett gjennom årstider og utviklingstrinn. Sjølv om eg veit at det å starta eit skuleår er omtrent som å kasta seg uti kald sjø etter å ha lege lenge og hatt det roleg og godt på eit varmt svaberg. Det er alltid intenst å begynna igjen, å byggja opp eit nytt lite samfunn med nye timeplanar og andre endringar. Ein kaver litt rundt i kaldt vatn før ein har det heile under kontroll, men erfaringa seier at det meste kjem på plass etter kvart. På min arbeidsplass har me allereie starta litt med planlegging. Me begynte på fredag, og så blei det helg i staden for ferie. Det gjer at eg faktisk føler at me er i gang att.

Når eg møter elevane mine igjen hugsar eg alltid å fortelja at det framleis er sommar og at i resten av august skal me oppleva seinsommaren saman. Det gjer meg godt å kunna seia akkurat det.

Heidi