Luke 3- 2024

Eit open luke mot grønt kyrkjelandskap

I ettermiddag var eg på eit utvalsmøte i utval for grøn kyrkje her på Bryne. Det er eit av dei engasjementa eg er veldig glad for. Eg vil så gjerne bidra på eit eller anna vis til å arbeida for ei framtid for menneska på jorda og for skaparverket. Det er lett å kjenna seg handlingslamma. Det blir liksom litt smått å sortera søppel og å ta toget i staden for å fly. Alt heng fast i store system det kan virka tungt og nesten håplaust å påvirka. Då klamrar eg meg til Changemakers motto «Det er klart at jeg kan forandre verden», og minner meg sjølv og andre på at alle menneske bare er eit menneske, og at viss mange menneske står saman, så er det mogleg å få til forandringar.

Me arrangerte nettopp eit jordmessearrangement med kyrkjemiddag og panelsamtale i lag med litteraturfestivalen «Jorddøgn», det var veldig fint. Me, eller det vil seia langt meir kompetente folk enn meg har opparbeida ei blomstereng mellom kyrkja og byen der det er sådd frø som er samla inn lokalt. Me har hatt kurs i kompostering, temakveld om bier, kurs i vegetarisk matlaging og byttedag, så har me skrive ei fast spalte i menighetsbladet og forsøkt oss på ein klesbytedag. Nå diskuterte me nye idear, kunne det vera ein idé å ha kveldar med praktisk verkstad i reparasjon av klede og idear om redesign?Me veit ikkje, men me tek gjerne i mot idear. Eg er glad for å tilhøyra ei kyrkje som tek dette med grøne verdiar på alvor. Likevel tenkjer eg at det aller fremste kyrkja kan tilby er levd truspraksis. Det mest unike kyrkja har å tilbu er trua på Jesus, på at livet er sterkare enn døden og kjærleiken sterkare enn hatet. Det er ikkje småting, og det er nesten litt vanskeleg å skriva om. Likevel tek eg sjansen. Nokre av oss trur at det er mogleg å lena livet sitt i tillit mot det som er større enn mennesket. I dag avsluttar eg med eit dikt frå den nest siste diktsamlinga mi, «For humlene si skuld»:

Så står me her

Så står me her
saman og aleine
med dei sprikande liva våre pakka tett rundt kroppen.

Står her med trass og håp,
med vrang og god vilje
og store haugar
av alt me ikkje makta
blanda med bunker av alt som vart betre enn nokon kunne ha venta.

Står her med hendene fulle av liv og knuste skåler,
med krukker fulle av skår, og speglar fulle av sprekker.

Står her med sorga
over alt som skulle ha vore og takken for alt som vart.

Står her og er framleis i live skjelvande, sterke og redde,
framleis med håpet
som gulltrådar
i furene i handflatene våre.

Sjå i nåde til nervebanane i våre levde liv,
til spora me tråkka opp
slik at dei ikkje blir andre til skade,
slik at det gode ting kan spira

også i furer av tap og tårer.

Me kviskrar forsiktig
i takt med vår eigen pust og puls:
Så får du ha takk, då Gud,
deg høyrer livet til.

                                                                       Heidi