Hjartevarmande aktivitetar

I dag vart møtetida på jobb bokstaveleg talt flytta ut av boksen. I staden for å jobba fag, reiste nokre av oss på fjelltur og andre på strandtur. Lufta heime var litt rå og kald i dag morges, slik det blir av og til når det har vore varmt ei stund og havsskodda trekkjer inn. Det lysna utpå føremiddagen, og det vart godt og varmt. Me vart derfor litt overraska då me kom til Refsnes klokka halv to og oppdaga at stranda var dekka av havdis. Mirakuløst nok så letta skodda nokså fort, og sola kom heilt gjennom. Som det viser på biletet så gav havdisen eit særeige, nesten litt trolsk lys.

Det var nydeleg å koma seg ut i maiettermiddagen. Me hadde med oss minigrillar, og etter ein kjapp tur på stranda var det pølser, prat, kubbspel og avslapning. Eg har fått ei slags overbevisning om at det gjer godt for eit kollegium i travle tider å setja seg ned i varm sand og sitja der og studera bølgjene som skvalpar og slår, og marehalmen som ligg der og bind sanddynene saman.

Etter å ha kome tilbake til skulen var tida komen for å gjera klar for dagens neste hending, lesing av tekstar på ein konsert med det lokale demenskoret. Tidsoptimismen min gjorde at det vart travlare enn eg hadde trudd å plukka ut tekstar, både elevtekstar og eigne, få stroke kjolen eg ville ha på og vrenga av seg sandete klær til fordel for noko litt meir pynta.

Elvira Huskestuen kom seg på sykkelen og tråkka energisk for å koma fram til konsertlokalet i Storstova for å rekka ein lydprøve. Vel framme ved destinasjonen oppdaga eg at det var veldig få bilar og i tillegg låste dører. Var eg der på feil tid eller rett og slett på feil dag? Litt febrilsk leiting på mobilen bekrefta at begge deler var rett, men det var først då eg ringte ein kollega i kulturskulen som hadde hovudansvaret at eg forstod eg var på feil plass. Konserten var på Mølla, så det var bare å hiva seg på sykkelen igjen…

Neste skritt var å koma seg inn i salen der konserten skulle vera, for der var det kø i gangen, men eg fekk prøvd mikrofonen før folk kom inn,og vart godt motteken av folk som heldigvis ikkje hadde stressa med at eg var seint ute. Eg hadde fått gitt dei beskjed om at eg var undervegs.

Konserten var ei hjartevarmande oppleving med sang av demenskoret, der også flinke songelevar og klarinettelevar frå kulturskulen deltok med veldig fine innslag. Skriveelevane mine var inviterte til å vera med, men sidan ingen av dei kunne vikarierte eg for dei som opplesar. Eg hadde og ein liten avdeling der eg las to eigne tekstar.

Demenskoret hadde variert repertoar med alt frå «Småsporven gjekk i tunet» til «Ola var fra Sandefjord» og «Eg vil heim og sjå ein solnedgang på Jæren». Songgleda var stor og smittende både når det gjaldt korsongen og solistane. Det var og rørande å observera samspelet kulturskulekollegene mine, Torill og Argon hadde med koret sitt. Eg hadde tårer i auga fleire gonger.

Det er flott å sjå at slike kor dukkar opp overalt etter suksessen med demenskor på TV. Forskning viser at song og musikk er noko som både kan gi demensramma glede og livskvalitet, og i beste fall bremsa demensutviklinga.

Som ansatt i kulturskulen synest eg det er fantastisk fint med det samspelet kulturskulen har fått med lokalmiljøet. Det er fantastisk flott at Torill kan bruka sin spisskompetanse som musikkterapeut inn mot denne gruppa. I ei tid med trong kommuneøkonomi håpar eg verkeleg at samarbeidsprosjektet kan fortsetja som ein del av kommunen sine tiltak til støtte for både målgruppa og familiane deira.

I kveld har eg hjulpet eit yngre familiemedlem med språkvask av masteroppgåva hennar. Me sat ved bordet og «vaska saman» etter at eg hadde lese relativt grundig gjennom og gjort meg notatar sist helg.

Livet er mangfoldig og gildt. Av og til kjennest det som om den største utfordringa er å få tid til å sova mellom slaga 😁.

Heidi