Det store spelet

Me vandrer gjennom årstider
til fots og på sykkel,
krabbande og hinkande,
vaklande og i fullt firsprang,
Kjenner vind i håret og regn i ansiktet,
ligg flate på grasplenar, på svaberg
og i sanddyner,
let sola kjærteikna
bleike eller brunbrende kroppar.

Me veks og minkar,
føder barn og flyt over av mjølk,
flettar hår, plastrar kne, tørkar neseblod,
formaner og trøystar.

Me søv i rare vinklar
i senger fulle av barn,
med lyse små barnehovud mot halsen,
mot ryggen og mot magen,
og ventar til langt over midnatt
før siste tenåringen er trygt i hus.

Me syng og diktar,
kranglar og drøymer.
Me ber til høgare makter om nettene,
og syklar til jobb med hjelmen på snei,
jakken på travelt, og gensaren bak fram,
og rekk alltid fram til første time.

Me dekkjer bord og baker brød,
slikkar vaffelrøre av vispar og slikkepottar,
tenner lys og plukkar blomar,
feier støv under teppet og kokar kaffi.
Me trekkjer gardina i frå så me kan sjå.

Me klemmer, diskuterer og elskar kvarandre,
irriterer oss og tilgir,
strikkar tusen barnejakkar
til hordar av barnebarn,
tørkar klissete fingrar,
og kyssar barnekinn som smakar syltetøy.

Me ser reisa me er på gjenspeglast for oss
kvar gong me passerer ein spegel,
og smiler så vakkert me kan.
Me kviskrar og ropar,
og takkar gode folk for fylgjet,
mens me prøver å stansa krigar
med begge hender.

Me kviskrar hemmelege bøner
om god jord og god bør
for endå langt frå påtenkte oldebarn.
Me tek av slitne joggesko,
og trør med nakne føter i heilag sand.

Me kjenner pulsen frå det store havet,
banka trufast i takt med vårt eige blod,
medan me takkar for å få vera her.
Nå og i stadig komande årstider.

Heidi

Dette diktet er skrive lettare inspirert av Vesaas sine bøker «Det store spelet» og «Kvinner ropar heim» som eg las då eg var veldig ung og las om igjen den siste veka.