Sist i august

Det var siste dagen i august
i oss og rundt oss.

Me rørde einannan
og kjende mogninga
i handflater og fingertuppar,
i nakken og ned langs ryggrada.

Dette skarpe, litt kjølegare draget
som strøymde gjennom alle ting,
og minde om at noko nytt og annleis
snart skulle bryta fram.

Dei siste rosene
slepte bleikrosa kronblad mot jorda,
og smilte tappert mot systrene sine
som alt var blitt svulmande nyper.

Ikkje ver redd,
kviskra du,
dette er ikkje farleg.

Då eg lytta nøye
høyrde eg dei solgule tiriltungene
kviskra akkurat det same,
og høyrde at kvitnande, bleike blåklokkene
alt hadde begynt å ringa.

Eg retta ryggen og såg treet
stå der rakrygga
med greinene fulle av raunbær,
strekte ut mot ein grågåsplog på himmelen.

Så får det vera slik, då,
sa me nesten i kor,
og fylgde roleg stien vidare.

Heidi