Ei mørkare årstid

Av og til får ein våga å vera ubetenksomt spontan. Dette diktet kjem direkte frå tastaturet mitt denne føremiddagen:

Ei mørkare årstid

Me skal inn i ei mørkare årstid.
Me leitar fram selbuvottar og lange skjerf,
isbroddar til spegelglatte vegar,
faklar til trappa,
ullsokkar til bruk i gummistøvlar,
ull-luer til bruk under sydvestar,
paraplyar, ullundertøy og varmeputer,
me ber til armane våre blir tunge og lange.
Me kjøper ved til lagring i garasjane,
sand til strøing av trappene,
vaksinar mot covid og influensa,
lange stearinlys og økonomipakkar med fyrstikker.
Me finn fram vinterdyner, ullteppe og pelstøflar,
og trøyster oss med kakao og varm te,
elektriske utelys, og tomme kakeboksar me skal fylla,
med kakemenn, kokosmakroner og gjestfridom,
med fint dekka kaffibord og omsorg.
Så tenner me lykter i regnet utanfor,
og veit det er nå me skal snakka saman,
le saman og og vera stille saman.

Me skal kvila saman med naturen,
og mesteparten av døgnet
vera pakka inn i vennleg nattemørke.
Me skal ta vare på kvarandre,
og takka for lyset som er her,
og for lyset som snart skal koma tilbake.

Me skal synge som Sakarja
om at lyset frå det høge
skal gjesta oss som ein soloppgang,
og ein gong veldig snart
leia føtene våre inn på fredens vegar,
dei ligg sikkert der og lengtar etter oss.

Heidi