Min elskede jeg har en vise å synge

når fuglene flokkes og trekker mot sør… Eg trur det er slik det begynnar… I fleire dagar har brokkar av dette diktet svive rundt i hovudet mitt.

En kaldere årstid skal røre vår tinning… heiter det litt lenger nede i diktet, trur eg… Eg trur det er Einar Skjæråsen, eller kanskje Hartvig Kiran som har skrive det, men eg har ikkje klart å leita det fram.

Det ligg ein mollstemt tone og dirrar i dei første hauststormane og i dei mørke kveldane som pakkar seg rundt oss. Eg kjenner sorg etter sjukebesøket i går, og på vegne av dei som må forhalda seg til at livet tek svingar dei gjerne skulle ha sluppe å henga med i.

Me har vore på foreldremøte for konfirmantane. Neste september skal vesle Sunniva, som snart er vaksen jente bli konfirmert, og nå går ho inn i eit år med førebuingar: Me foreldre avslutta møtet med ei vandring i kyrkjeromet der me bar med oss ein stein som me seinare skulle gje slepp på. Ein annan stad tende me lys for ungane våre, eller ein annan person me tenkte på. Små telys vart tende på det store Kristuslyset og stod og blafra i det delvis mørklagde romet.

For fem somrar sidan, eller var det meir, var me i Paris. Eg tok med meg alle fire barna inn i Notre Dame. Eg kjende det var ei heilag stund og velsigna dei med ordlause bøner.

Nokre gonger kjennest det så rett å lena seg mot noko som er større…

Heidi