Cry me a river

Midt på dagen i dag hadde eg ei nydeleg oppleving. Ein tidlegare elev ved kulturskulen der eg arbeider hadde blitt tildelt noko dei kallar drøymestipendet. Me var inviterte til å vera med på overrekkjenga med ordførar ikledd ordførarkjede og andre viktige personar personar til stades. Sidan eg elskar å høyra Hege synga, var eg glad for å få vera med. Etter å ha teke i mot pengesjekk, diplom og masse blomar, haldt ho ein minikonsert for oss.

Under songen “Cry me a river” sat me kulturskulelærarar i mødrealderen og snufsa om kapp. Nokon har bare evna å formidla og berøra, og den gåva har ho fått. Eg sat omtrent og beit meg i leppa for ikkje å hulka høgt, for det hadde ikkje passa seg…

Om veldig kort tid skal eg gjera meg klar for sommaravslutning for personalet. Me er i avslutningssesongen. På onsdag var det sommaravslutningskveld med foreldre og elevar. Foreldra hadde planlagd ein forsommarkveld på stranda, og det fekk me.

Rett nok måtte me finna oss ei hole mellom sand-dynene eit stykke i frå sjølve stranda, for sjølv om sola skein så var vinden bitande kald. Fleire av dei tilstadeverande sat med vinterluer på, og ei av mødrene hadde funne fram selbuvottane. Men er det noko me har erfaring med på mine kantar av verda, så er det å handtera kald vind og anna utfordrande ver. me varma oss med pledd og minigrillar, og hadde det i grunnen ganske deilig…

På torsdag kveld var det siste kvelden med skrive-elevane mine. Me øvde litt til framføringa av tekstane våre på måndag om ei veke. Eg var tidleg på pletten og bakte sjokoladekake til dei som eg pynta med nonstop-blomar. Micro-popcorn hadde eg og planar om å bidra med. Etter oppskrifta på pakken stilde eg microbølgeovnen på fire minutt, og stod ved sida av for å passa på. Plutseleg gnistra det til, og så var det full brann inne i ovnen…

Eg vurderte om det luraste var å prøva å kvela elden, men det ende med at eg fekk den brennande posen over i vasken og pøste på med vatn. Ved sida av,i aulaen,var det høgtideleg møte for neste års førsteklasseforeldre med open dør mot gangen… Eg var litt redd for at popcornbrannen skulle kunna utløysa brannalarmen, eller at rektor og inspektør skulle koma springande inn fordi dei kjende lukt av røyk… Heldigvis fekk eg rydda opp og avverga større katastrofer.

Det var ei fin siste samling med høgtøesing og sjokoladekake. Fleire av dei skreiv lange brev i loggbøkene sine om kor kjekt det hadde vore å gå på skrivekurs, men at dei ikkje trudde dei hadde tid til å gå eit nytt kurs neste år. Eg forstår dei godt, på ein måte er dette eit avslutta kurs. Dei har vore glade og entusiastiske. Likevel strever eg litt med å gje slepp, same kva det skal vera at livet seier eg skal gje slepp på. Eg hadde ein klump i halsen då eg rydda, fordi eg kjende eg var i ferd med å avslutta eit kapittel. Slik har eg det alltid, same på kor høg tid det måtte vera å lukka den aktuelle døra. Aller anfang ist schwer, heiter det på tys. For eigen del vil eg leggja til: Aller Abscluss ist schwer… Viss det nå er det det heiter på tysk. Eg begynner å bli utrent i tysk grammatikk…

Og nå skal eg servera min eldste son pannekaker. Og så er det styling, well…, påkledning til festen. Eg sluttar omtrent der eg begynte, med å sitera den siste songen Hege song for oss…

I sing because I´m happy,
I sing because I´m free.
His eyes are on the sparrow,
and I know he wathces me.
His eyes are on the sparrow,
and I know he watches me.
He watches me.

Heidi