Dei mørke morgonane

og dei tidlege kveldane er over oss. Eg har ikkje noko i mot det.  Det er noko beroligande med dette mørke teppet me får pakka rundt oss kvart år mot slutten av november. Og så er det så fint å tenna levande lys.

Me har internettproblem både i heimen og på arbeidsplassen min. Det tvingar meg til å bare ta inn internett i små bitar om gongen kvar gong sjansen byr seg. Snart er det i orden, håpar eg…

Sidan sist har me sett opp Mio, min Mio med elevane våre, og to gonger har eg reist til nabobygda for å sjå Sunniva spela teater. Ho dansar og stråler på scenen slik at morshjarta blir stort og varmt.

Foreldresamtalane er eg så godt som ferdig med i denne omgangen. Eg må bare ta eit oppsamlingsheat med dei som ikkje kunne koma til avsatt tid, og dei som ikkje dukka opp. Det blir bra.

I dag reiste eg og nokre kolleger spontant ned for å la oss vaksinera etter at me hadde fått telefon om at ansette på skulen kunne koma og få svineinfluensavaksine dersom me ville. Dei hadde fått inn fleire dosar med vaksine enn forventa. Det kjennest veldig greitt å ha gjort det, sjølv om eg lurer på om det kanskje var ein lett versjon av svineinfluensa eg hadde då eg var sjuk for to veker sidan.

Kanskje er det vaksinen som gjer at eg kjenner meg totalt utlada og veldig søvnig, eller kanskje det er ein naturleg konsekvens av ekstremt lange arbeidsdagar dei to siste vekene?

Sit her i sofaen med kjærasten min og skriv medan Leonard Cohen syng: Everybody knows….

Everybody knows, that`s how it goes, everybody knows….

Sova snart nå, og snart ei lang helg utan skulearbeid, det høyrest bra ut…

Leonard Cohen syng vidare:  you know you can, I`m your man…

Heidi