Vaknar halv fem

og veit at eg burde ha sove lenger. Eg tenkjer at eg må sova, men ettersom tankane kvernar på for fullt, bestemmer eg meg for at eg akkurat nå har meir bruk for å tenkja enn for å sova. Det er ei tanke å kvila seg i mot. Ute blir det tidleg lyst, og sola skin. Fuglane kvitrar allereie ute, og lufta som kjem gjennom det opne vindauget har eit kaldt drag av vår. Ein av kattane mjauar og skrapar på døra til soveromet. Eg tenkjer ho vil ut og opnar døra for å henne. Ho vil slett ikkje ut. Ho vil hoppa opp på dyna mi og ligga der og mala.

I tankane møblerer eg dagane som skal koma. Eg prøver å finna ut korleis det er lurt å organisera meg sjølv og tida for å få til alt eg skal på best mogleg måte. Eg finn stor styrke i trua på at eg kviler i ein større samanhang. Eg ber Gud bera meg og dagane mine før eg går inn i dei. Det er fint og merkeleg å leva.

Eg står opp til vanleg tid sjølv om eg kunne ha sove lenger. Eg er trøytt, men klar for dagen.

Heidi