Dagens… Jan Eggum

Dersom eg skal vera brutalt ærleg, så har eg hatt eit litt ambivalent forhold til Jan Eggum sine tekstar, eg har opplevd dei som litt arrogante og negative på same tid. Eg fekk auga opp for mennesket og artisten Jan Eggum då han var med på «Venner for livet». Han har og fleire gonger stått fram som heilspikka hypokondar og som ein stor melankolikar, begge deler har eg forståing og sympati for for å seia det slik. I dikthylla mi står det av ein eller annan grunn ei bok med Jan Eggum sine tekstar saman med flotte illustrasjonar laga av Arne Nøst. Etter å ha lese boka må eg rett og slett innrømma at mannen har ein heil del verkeleg fine tekstar. Teksten under har eg alltid hatt sansen for. Eg forbind han veldig sterkt med lærarskuletida og med diverse opptredenar på kulturkveldar. Vel å merka så var det ikkje eg som opptrådde…

Min krok er kald
med grå gardiner
som stenger natten ute
Min seng er smal
og golvet griner
Jeg prater med min pute
En natt forbi
en frihetsparodi
Tåketanker, gi meg fred
Jeg trenger en å våkne med

En drøm
er dekt til to personer
og samler støv på stolen
Et tog
av tause telefoner
og angst for alkoholen
En natt forbi
Et ensomt monarki
Sang fra sjelen, slipp meg ned
Jeg trenger en å våkne med

En natt forbi
En stilnet melodi
Tåketanker, gi meg fred
jeg trenger en å sovne med
så får jeg en å våkne med

Jan Eggum

Denne trur eg må vera ein song til ei lita dotter:

Sang til Frida

Frida, du er alltid glad
Du ler med hele kroppen
enno e du snill og syns at
mennesker er toppen
Kunne du som voksen også
sette pris på livet
for noe av det smaker bra
og resten kan du hive

Verden er en lekegrind
med krig og konkurranse
som du må forkaste
hvis din sjel skal ha en sjanse
Pappa har et råd til deg
Det må du gjerne ta med:
Elsk din neste som deg sjøl

men vær din egen

dame

Jan Eggum

Og til slutt ein tekst om nerver…

Bare nerver

Kari våkner gradvis
Nok en drøm blir lagt i grus
Fra det lysner kjemper hon mot dagen
Med musikk på høytrykk
og i lovlig rus
går hon som en fremmed
i sitt eget hus

Hon setter ikkje pris på verken hverdag eller fest,
men hver time bringer nye planer
Om hon bare visste ka hon fikset best
Det er det nødvendige
som plager Kari mest

men det er bare nerver
Ingenting å bry seg om
Ja, det er bare nerver
Barndomen e glemt
Historien bak er grundig gjemt

Å det e så mye Kari vil
men ikkje tør
omringet av død og katastrofer
Alt hon finner på
har andre funnet før
Ellers tenker Kari mest på alt
hon ikkje gjør

Hon holdt for slakke tøyler
så hesten løpte ut
No dras hon etter golvet som en vettløs klut
og landskapet blir så grøtet
Himmelen er på gli
Kordan ska Kari komme fri?

Det e interessante ting som får hon til å slåss
men hon e så redd hon vet for lite
For å vinne må hon prate som en foss
Før vi sitter ner så vet vi
Kari e som oss

og at det e bare nerver
Ingenting å bry seg om
Ja, det e bare nerver
Barndommen e glemt
Historien bak e grundig gjemt.

Jan Eggum

Dette må då vera perfekt melankolske tekstar å gå inn i november med? Jan Eggum, eg har innsett at du kan skriva. I går kveld då eg kosechatta litt med Sunniva før eg la meg litt for seint, fortalde ho blid og fornøgd at i dag skal ho sykla på «Dødsvegen». Eg fekk hjartet litt opp i halsen. Var dette eit innfall i tråd med å dra på ridetur i bolivianske fjell utan å kunna ri, og å hoppa frå vogn til vogn på gamle tog langt ute i saltørkenen. Leif har sykla der sjølv, og seier det er ein opplevelsesrik og fin tur og relativt trygt. Dei startar på ca 5000 meters høgde og syklar ned. Ja vel, eg får bare tru på at det er trygt… Hugs hjelmen, Sunnigull!

Heidi