Mot til å la livet skje

Overskrifta er herved illustrert med eit bilete av den flotte eldstejenta mi, i trygg forvaring gjennom beskyttelsen frå vakthunden Oscar… To av fire barn er nå heilt ute på eigne venger med hus og jobb og det meste. Dei to siste bur her på lånt tid. I dag les eg i Charles Ringma si bok om å la livet få skje, og å la livet få forandra seg. Det er aktuelle tankar for dei av oss som er i ei fase der mor-far-barn-leiken blir til noko nytt og annleis, men det er og aktuelle tankar for alle menneske. Det kan kjennast truande å sjå tilveret forandra seg som tilveret faktisk gjer så lenge ein er i live. Me blir fortalde at me skal kjempa i mot å oppleva å sjå ansikta våre forandra seg og kroppane våre forandra seg, det siste vel og merka dersom det ikkje er til det betre.

Ein gong valde eg mine interesser og verdiar og min livsstil, som ikkje var heilt den same som den foreldra mine praktiserte og som eg på sett og vis var oppdregen til. Dei var, sett med etterpåklokskapens blikk, flinke til å gje slepp og la meg velgja mine eigne vegar, sjølv om eg nok trur dei av og til var litt forundra over at eg valde annleis enn dei. Nå er det min tur til å la mine barn fly ut i sine liv med sine eigne val. Sjølvsagt har eg mange tankar om kva eg ville vald for dei dersom eg skulle velgja liva deira, men det er faktisk ikkje mitt ansvar, mitt mandat eller mi oppgåve lenger. Nå skal det vera sagt at eg stort sett synest dei gjer veldig kloke val, det er bare det at eg ikkje lenger kan ta dei for dei.

Men viktigare enn å snakka og snakka om det å la barna reisa, synest eg det er å tenkja tankane om å la eige liv koma. Sjølv har eg arbeidd på den same arbeidsplassen i 28 år, det seier kanskje meir om trufastheit og rigiditet enn om fleksibilitet, kven veit. Men sjølvsagt er det ein heilt annan skule eg jobbar på nå enn då eg begynte der, og mi oppgåve er å la nye tider koma og ikkje hekta meg opp i at alt var betre før… Sjølv om det må vera lov å leggja ei erfaring og to på bordet når det er opning for det. Bøna må vera: Ikkje la meg bli ei gammal hurpe, men la meg behalda interessen, fascinasjonen og blikket for alt som kanskje kan vera mogleg.

«Viss vi ikke tilpasser oss, går vi oss vill ved å klamre oss til en fortid vi ikke lenger eier, eller gli inn i desillusjon og bitterhet. Å tilpasse seg er å dø litt. Det er å t frvel med det som ikke lenger er tilfelle. Det dreier seg om å bli ferdige med sin fortid og bli i stand til å møte framtiden, samme hvor usikker den er. Vi må se gammel frykt i øynene og kjempe oss frem til en ny tro som stemmer med de nye omstendighetene.»

Eg tenkjer at det er lett å seia: Slik har eg alltid vore, slik kjem eg alltid til å vera… Det er destruktivt dersom dei tinga me alltid har vore ikkje er positive. Heldigvis eig me fortida på den måten at me kan bera med oss det positive vidare, men det er nåtida, og i beste fall framtida me kan forandra på.Nokre menneske, svigerfaren min var eitt av dei, har eit barns nyssgjerrigheit heile livet. Eg håpar det skal vera slik for meg og, og det er noko eg gjerne ville gi barna mine i voggegave dersom eg var ein slik liten rosa fe som gudmødrene i Disney sin versjon av Tornerose.

Nouven har ei klokkartru på Gud og han kjem med fylgjande løfte til dei som er villige til å våga å la livet skje dei:

«Framfor alt vil dette innebære at vi gjør oss en vidunderlig oppdagelse: Vår velkjente verdens og tidligere trygghets Gud er mye større enn vi trodde. Han er også de vanskelige overgangstiders Gud og vår usikre framtids Gud.»
Eg opplever at Nouvens tekstar er ganske radikale, og må ofte tenkja på dei i fleire rundar. Denne gongen er det relativt lett å vera samd i det han skriv.

Og for å slutta teksten like fint som teksten begynte: Her er eit dagsferskt bilete av veslejenta mi og.

Ha ei god helg
ynskjer Heidi