Ute er det kvitt av snø…

…for første gongen i år. Det er absolutt vakkert. Ungane er ikkje bortskjemde med snø på desse kantane, så her er det på med skjerf og vottar, og fram med akebrett og kjelkar så fort som bare det, før alt er borte vekk igjen.
Ikkje før har snøen lagt seg, så er det tusen barnespor der ute…

Me har feira aller kjæraste syster i helga. Feira henne med eit hav av gule roser, og hundrevis av brennade lys. Med “Age of aquarius”, og med sundagsskulesongar. Med talar og songar og malarkunst. Det var store gryter der med chili con carne, og store skåler breddfulle av salat. Det var kransekaker og dessertbord og karaflar fulle av ulike drikkevarer. Me var så mange menneske i eit lite lokale at det var mest umogleg å få alle til å vera stille lenge nok til å få gitt beskjedar. Likevel klarte gitaristane å få folk med på allsongar. “Welcome to hotel California “ og “When I find myself in times of trouble mother, Mary comes to me, whisper words of wisdom, let it be.” Og aller kjæraste syster gjekk rundt blant alle gjestene sine og strålte og funkla av glede.

Då ho fysisk sett runda førti år i oktober, var ho nyoperert og skulle kort tid etter gjennom operasjon nummer to. Det var smil og mjuke klemmar den dagen og, men det var meir ei tid for tårer enn for store feiringar. I helga tok me det att. Då feira me livet, og at ho er heilt frisk att. Ho hadde invitert dei førti næraste av vener og familie, men var nok litt plaga av dei førti ho ikkje hadde plass til. For aller kjæraste syster er ein hypersosial person som ikkje vil at nokon skal haldast utanfor. Helst ville ho nok ha annonsert i avisa og ynskja alle interesserte velkomen med varme klemmar.

Og i går kom Cleopatra heim etter at me hadde leitta etter henne i tre dagar, og omtrent begynt å sørga over tapet allereie. Visst har ho teke seg turar før, men alltid kome heim til middag. Venus, den andre katten vår, gjekk rastlaust ut og inn. Kvart kvarter mjaua ho ved ei eller anna dør, ho ville inn når ho var ute og ut når ho var inne. Den første natta ho var aleinekatt måtte me opp to-tre gonger midt på natta for å sleppa henne ut eller inn. Det virka som om ho var minst like engsteleg for Cleopatra som oss andre i familien.

Men i går klokka fem kom det etterlengta dyret heim. Ho virka tynnare enn sist me såg henne, og pelsen lukta svakt av bensin. Kanskje ho har vore innestengd i nokon sin garasje medan eigarane var på lang-week-end? Detaljane får me nok ikkje vita, men heile kvelden ville ho bare liggja på fanget til ein av oss og mala høglytt.

Nå blir det spennande å sjå om snøen framleis ligg i morgon tidleg. Det hadde vore kjekt for ungane, sjølv om det er upraktisk for oss vaksne. I dag har me til og med sett sola. Det var ei omtrent euforisk oppleving, etter at det omtrent bokstaveleg talt har regna samanhengande i tre og ein halv månad. Eg kan ikkje hugsa å ha opplevd slik ei regntid før i heile mitt liv. Dei melder meir regn mot slutten av veka, men pytt, pytt…

Nå skal eg prøva å sova ut etter helga. I går skulle eg leggja meg tidleg etter ei usedvanleg kort natt, men…
Eg er bare ikkje flink til dette å ta kveld. Kvar morgon er ein styrkeprøve i sjølvdisiplin. Men sjølv om eg ville ha nekta å tru på det minuttet før eg går i dusjen, så vaknar eg til etterkvart… Sånn om ein time eller to. God natt, godtfolk.

Heidi