Luke 7 -2013

I dag vakna eg til den finaste snømorgonen og soloppgangen. Sidan eg hadde bestemt meg for at denne dagen hadde eg lyst til å kosa meg med julebakst, så sette eg i gang med ein omgang krumkaker rett etter morgonkaffien, og straks lukta det godt av heimebakt på kjøkkenet.

Litt etter litt vart det lyst der ute, enn så lenge så var det ganske koseleg å hjelpa til med litt levande lys til dagslyset kom for fullt.

Denne fine lyslykta har eg fått i gave.

Så kom neste problem. Eg mangla det meste av ingrediensar, bilen var nedsnødd og vegen var glatt. Skulle eg våga meg ut på vegen, eg som er den største pysa eg veit om bak rattet. Løysinga vart å bruka svigermorsmetoden. Svigermor traska milevis med ryggsekk og handleveske, ho fekk aldri sertifikat, og vart aldri spesielt bortskjemt med å bli kjørt. Det var sol og kvit snø der ute, og naboane var i godlynne. Det var heilt ok å få ein liten tur ut, og med ryggsekk får ein då med seg det meste.

Eg skal innrømma at det hender pågangsmotet er større enn forstanden, det hender eg set i gang prosjekt som det tek lenger tid å dra i land enn eg trur i utgangspunktet. Først laga eg deig til peparkaker og til kvite kakemenn som eg sette i kjøleskapet, så laga eg gjærdeig til julegeiter,  det siste har eg aldri prøvd å laga før. Etterpå hadde eg tenkt å laga gjærdeig til lussekattar, sidan eg har så mykje fin safran, men heldigvis så hadde eg ikkje nok mjølk. Medan gjærdeigen heva og den andre kjølte seg ned, laga eg tre fruktkaker, slike med nøter, rosiner, aprikos, fiken, rosiner og masse gode krydder, som skal stå i kjøleskapet og mognast i eit par veker etter steiking før dei er klare til å etast.

Julegeitene vart kanskje ikkje så fine, men dei smakte ganske godt. Halvparten har vore til å eta av dei som bur i huset og «Spretts slekt og venner,» og den andre halvparten skal frysast til jul.

Peparkakedeigen får stå i kjøleskapet til i morgon, men kakemennene vart steikte og er i boks.

Ikkje heilt som på bileta i oppsriftsbøker dei heller, men pytt, pytt…

Og plutseleg hadde eg stått der heile dagen og leika flink husmor, og ute var det i ferd med å bli mørkt att…

Og eg minner meg sjølv om å ikkje alltid starta så store prosjekt at det er så vidt eg får dei i land. Nå skal me snart ut i førjulsselskap der det skal dansast, det blir nok kjekt, sjølv om føtene mine helst ville tilbrakt kvelden på ein krakk…

Eg får meg ikkje til å julepynta huset enno. Det kjennest som å tjuvstarta. I mitt hode skal det vera lilla adventpynt fram til vesle julafta, og så skal det pyntast til jul kvelden før jula blir ringt inn. Men sidan eg ser eg er kome i takt med resten av befolkninga, som startar å rydde jula ut omtrend samtidig som eg ryddar ho ut, har eg tenkt å jenka meg litt… Eit par dagar før skal eg nok vera i år, slik at det er jul i stova når Sunniva kjem heim seint på kvelden 20. desember.

Men juleengelen i dansk papirdesign fekk lov til å koma opp for å starta juleballet.

Og det er då fint med lilla og, med to russiske juleenglar frå julemaknaden i tivoli for ei veke sidan.

Og så må eg finna ein smart måte å festa denne stjerna på… Sikkerheitsnåler i gardinet funka hm…. ikkje så bra i det heile tatt. I tillegg har eg ei stor lilla stjerne som manglar lyspære.

Eg lar Kolbein Falkeid avslutta her inne i dag og. Sjølv om eg vel må seiast å vera eit overgjennomsnittet- sosialt-menneske, så forstår eg kva han meiner med dette diktet. Det er fylt med eit gjenkjenneleg og høgst menneskeleg vemod, og eg trur dette er noko som mange kan gjenna på i denne julebord- og julefeiringstida.

Utakt

Jeg har lengtet etter store forsamlinger
å gli fint og selvfølgelig inn i
lik den ene umistelige pappbiten som må til
for at puslespillet skal gå opp.

Lengtet etter felleskpet, flokken,
menighetn som duver i tang-takt
langs kystene av livet, partiet
som flyter gjennom problemene
på en bred flod av nesten-enighet.

Ja, hele mitt liv
lengtet etter dette som kanskje ikke er: den trygge
tverrstokken mellom hjerene
som mine og andres tanker kan vagle seg på
uten å flakse med vingene.

Dette. Men støtt
har uroen flakket i mørket bak brystbeinet mitt
og lokket meg ut under himmelen
hvor nordlyset snor seg i vinternettene
som slanger av is
og ensomhet.

Kolbein Falkeid

Ha ei framleis god helg.

Heidi