

Noko av det eg alltid har likt med arbeidsplassen min er at folk er dedikerte, romslege og kreative. Me har hatt stor fridom til å finna på ting, prøva ut ting og til å gå litt ut av firkanten. Nokre av dei gildaste minnene eg har er frå alle dei åra me hadde to store sjølvlaga og aldersblanda musikalar kvart einaste skuleår. Så har me hatt tre store personalrevyar der me laga det meste sjølv. Eg har og vore med på eit prøveprosjekt med fleksitid og omfattande tverrfaglege arbeidsplaner.
Mykje har eg fått vera med på å prøva ut, noko har me lagt vekk og noko har gått over av seg sjølv. Mest kvart einaste år har eg vore medansvarleg for ei stor forestilling, og det har vore veldig travelt og veldig kjekt. Bileta over er frå Maskoramafinalen tidlegare i dag. Mitt alter ego Tante Tusenfryd rauk tidleg ut av konkurransen, men i dag fekk ho lufta seg igjen. Dei to på det andre biletet er to av finalistene som opptrådte live for elevane i dag. Heile dette store prosjektet er styrt av min dyktige kollega Mari.
Nå er eg heimom sånn snarast før eg skal tilbake til jobb der elevane på sjuande trinn skal samlast til pizza klokka halv åtte. Så blir det fotball, nattsymjing, brettspel og leik utover kvelden før dei skal overnatta i klasseromma. I dag trur eg ikkje det var ein einaste sjuk elev på heile trinnet, så dette er tydelegvis noko dei ikkje vil gå glipp av. Sjølv får eg sykla heim ved midnatt sidan eg ikkje jobbar på fredagar. Dei andre går heim saman med elevane i morgon tidleg og får avspasera dagen.
Eg er stolt over å jobba på eit trinn der folk tenkjer at «dette må me få til» når elevane spør om å få overnatta på skulen. Det har vore eit slags mantra når me er underbemanna på grunn av sjukdom eller når det skjer noko veldig uventa som snur opp – ned på det me hadde tenkt og planlagd. Sånne folk som brettar opp skjortearmane og seier «Dette får me til», er mine favorittar å jobba tett saman med.
Heidi

Slik er det i mai. Eg sykla heim frå kveldsjobben med to store kiwihandlenett fulle av bøker og denslags på kvar si side av sykkelstyret. Då eg stod på gangen etter å ha bore netta inn i kjellaren, høyrde eg ein lyd som om nokon spylte tak, vindauge og vegger med ein høgtrykkspylar. Først forstod eg ikkje kva lyd det var, så kikka eg ut og såg at det styrtregna. Så etter ei lita stund stoppa det plutseleg opp, og regnbyga var over. Jorda treng nok veldig til vatn nå, så me får vera glade for regnet sjølv om det aldri passar at godveret går i frå oss. Det har vore fantastisk fint ver i år, nesten så me har måtta klypa oss i armen for å sjå at det stemmer at me faktisk opplever dette i vaken tilstand.
Mykje spennande forestår. Om ein månad er eg ikkje yrkesaktiv lærar lenger. I Oslo har ein liten gut lagt seg klar med hovudet ned for å koma ut med flodvatnet om tre veker. Min litt profet liknande kvithåra mann gjer seg klar til å sykla over Alpene på ein samanleggbar sykkel med ryggsekk på ryggen. Han er rett nok ikkje sikker på om han kjem så langt som til Alpene i denne omgangen, men snart legg han i veg. Før han kjem så langt skal me feira at me har vore lukkeleg gifte i nøyaktig førti år nå til helga.
I ein bryllaupssang eg skreiv til han for førti år sidan stod det «…me er litt rare både du og eg». Det vil nok nokon Hella mot at me framleis er sjølv om eg fleire gonger har prøvd å få ungane til å bekrefta at eg er hakket meir A4 enn faren deira. Merkeleg nok har eg ikkje heilt fått det svaret eg fiskar etter.
Livet er så mangfoldig, merkeleg og surrealistisk at nokon burde skriva dikt og songar om det.
Heidi

I dag var det den første av to planleggingskveldar der me skal planlegga neste skuleår. Prosedyren pleier å vera at dei som skal slutta får ryddejobbar i staden for planlegging. Heldigvis må nokon i administrasjonen ha kjend med så godt at dei såg i nåde til meg og foreslo at eg heller kunne jobba med eige arbeid…
Det var den beste gaven eg kunne ha fått akkurat nå, og då dei andre gjekk til planlegginga var det fantastisk å kunna gå laus på den lange lista av ting eg må gjera som eg forøvrig aldri har teke meg tid til å skriva ned.
Det ende med at eg vart sitjande i fem strake timar og skriva overføringsskjemaa på elevane mine. Dei skal forfattast på Sikker sak på Visma Flyt skole og sendast til foreldre og ungdomsskule.
Innleiingsvis plundra eg lenge med å få logga meg på ved hjelp av BankID og diverse passord. Kanskje mange driv med denslags nå, for programmet stod lenge og sveiv før det ville opna seg. Så var det å hugsa prosedyrane for korleis ein fekk opna og revidert skjema. Til slutt fekk eg god dreis på det, sjølv om eg av uforklarlege grunnar vart kasta ut av platformen nokre gonger og måtte logga meg inn igjen.
Nå er jobben stort sett gjort. Som den eldre arbeidstakeren eg kanskje må innsjå at eg er, så hender det eg saknar dei tidene då fråver vart førd med kulepenn i dertil eigna bøker med grønt plastomslag. Strek om ein var til sides, S for sjuk og G for gyldig fråver. Ein erfaren kollega viste meg korleis eg kunne skriva nedre svingen på ein S til eg fekk inn meldeboka. Denne kunne nemleg lett formast til ein s for sjuk, G for gyldig fråver og u for ugyldig fråver. Den slags små tekniske finesser var raske og greie å læra seg…
Og mens eg er i sutrehjørnet. Det var ei glede å overlevere elevar på den gamle måten når ny og gammal kontaktlærar møttest, hadde blikkontakt og høyrde kvarandred stemme. Då kunne vedkomande lytta, spørja og notera ned det ho tenkte var nyttig å vita om elevane ho skulle få.
Men dette er sikkert bra på mange vis dette og. Ein får hjernetrim ved å prøva å hugsa gløymde passord og prosedyrar og ein får trent tålmodsmuskelen når ein må handtera uønska teknologiske hendingar som å kasta ut av ein plattform ein har krongla seg fram til via passord og BankID-ar.
Bare ein skuletime igjen å førebu før natta kjem sigande
Heidi

Da Vesla kom til verden, det var i mai da gauken gol,
sa mamma at det lyste av maigrønt og av sol.
Som sølv da glitret fjorden, og epletreet sto alt hvitt,
og svalen glad og munter slo triller: kvivivitt!
Og sommerfugler svermet, og bier summet glade om,
og Vesla ble kalt Maia fordi i mai hun kom.
Og derfor sier mamma et riktig solskinnsbarn hun er,
så snill og blid og munter og aldri sur og tverr.
Alice Tegnér
*
For trettito år sidan i dag fekk me ei lita jente. Det var varmt og fint og akkurat som i visa over. Den kunne nesten vore skriven til minstejenta mi, sjølv om det er lenge sidan det var korrekt å operera med uttrykket solskinnsbarn… Det einaste som ikkje stemmer er at jenta i visa heiter Maia. Det namnet prøvde eg faktisk å få gjennomslag for, både fordi det er eit fint namn, og fordi det måtte passa veldig godt på ei lita jente fødd i mai. Dessverre var ikkje far hennar like begeistra for namnet som meg, så me ende på namnet Sunniva, som betyr solgave, så det er ikkje verst det heller. I tillegg fekk ho namnet Lovise etter oldemor på farmorsida som og var fødd 19.mai.
Då ho var under havanna år fekk ho ein lillebror, og som barn nummer tre med ein nesten jamngammal lillebror vart ho eit veldig sjølvstendig lite vesen som la ut på alle eventyr ho kunne finna heilt på eiga hand. Det betydde at ho bokstaveleg talt stakk av i ubevakta øyeblikk viss ingen passa på. Eg framstår vel som ei dårleg mor når eg seier at me har leitt etter henne i Stavanger sentrum, i Liseberg og i Disneyland… Heldigvis fann me henne kvar gong. Ein gong på Korsveifestival trudde eg at ho låg og sov trygt i lavvoen vår då faddaren hennar, Per Inge, kom og fortalde at Sunniva akkurat nå dansa inne på nattkaféen…
Men heldigvis roa forsvinningane seg etterkvart. At ho er trettito år er så merkeleg at eg nesten må telja på fingrane for å tru at det er sant. Ho er lærar på ein ungdomsskule i Grorud-dalen, sambuar med fine Trygve og mamma til ein toåring. Om tre- fire vekers tid blir vesle Tage storebror til ein liten lillebror. Då er det praktisk at nonno (mormor) kan hoppa på toget så ofte ho vil fordi ho til hausten ikkje er forventa å dukka opp på ein arbeidsplass kvar morgon klokka åtte.
Det er uuthaldeleg spennande når barnebarn skal fødast. Det følest nesten skumlare enn då eg sjølv skulle i fødsel. Det er vel bare slik det er. Eg får sitringar i kroppen bare eg tenkjer på det. For to år sidan var eg så heldig at eg fekk ønskja eit påskebarn velkomen, denne gongen kan det bli eit pinsebarn, så i aller beste fall får eg sjansen til å helsa på ein nyfødd lillebror og.
Gratulerer med dagen, Sunniva. Så heldig eg er som fekk akkurat dei fire barna eg fekk. Eg skulle gjerne hatt endå fleire, men slikt kan ein nesten ikkje seia høgt.
På mammas fang der sit ein liten Tage,
med panna mot ein diger babymage.
Der inne er ein lillebror,
så nå er storebror blitt stor,
sjå livet opnar nye rom
før han får tenkt seg om.
Heidi

I dag har eg blitt teikna av fire- og- eit -halvt-åringen min. Eg synest at resultatet vart sjarmerande. Ho har fått med brillene, blå kjole og blå strømpebukse heilt i samsvar med dagens antrekk. Eg spurde om eg kunne få sko for å sjå om eg kunne få til ein bøy på foten nederst. Då såg ho oppgitt på meg og sa «Nei, mommor. Du he jo ikkje sko på dæg nå!». Det hadde ho heilt rett i, så det var ikkje meir å diskutera… Eg synest det med teikneutvikling er så spennande. Det er og veldig spennande å filosofera i lag med relativt små barn og prøva å leita seg fram til korleis verda sånn omtrent ser ut for dei.
I dag var det min og Hilde sin tur til å ha sundagsskule i kyrkja. Eg førebudde meg på eit drama-opplegg i går kveld, men var så trøytt då at eg sette vekkarklokka på litt ekstra tidleg for å kunna gjera litt meir med det i dag. Teksten var Tomas som sa han måtte sjå før han kunne tru. Då eg sykla til kyrkja var det deilig sommarvarme, og eg tenkte at dette var nok ein dag mange tok det med ro etter syttande mai og kanskje heller la ut på tur enn å gå i kyrkja. Det kjende eg at eg hadde stor forståing for. Eg lurde på om det kom til å koma fleire barn enn mine eigne to som eg hadde avtalt skulle vera med. Me ende opp med ein liten gjeng på sju- åtte barn. Synnøve og Inger har sydd opp ei stor samling kjortlar og anna tøy og utstyr til dramatisering i kyrkja. Dei lagar så fine ting, så det å gjera klar det ein treng til litt dramatisering er ein rein fryd.
Nå har eg skrive ferdig manus til sjuandeklasseforestillinga, men eg må drøfta det og prøva det ut med involverte kolleger og barna som skal vera med. Elles har eg hatt besøk av dei to herverande mormorjentene, me har teikna og prata og laga vaflar. Den eldste klarer å laga røra nesten heilt aleine med litt muntleg assistanse og ei lita ekstra røring for å få ho klumpfri før steiking. Dei fekk og lov til å dela ein rabarbrastilk til dypping i ei skål med sukker. Det er sikkert heilt forkasteleg med hensyn til både tannhelsa og anna helse, men det er ein liten smak av ein barnekultur eg sjølv vaks opp med.
Eg let meg ikkje bare imponera over at yngstejenta har begynt å prøva seg som portrett- teiknar. Eg let meg og imponera høgt av at eldstejenta på sju har lært å slå hjul. Det har eg aldri i heile mitt liv vore i nærleiken av å få til. Eg var jenta som aldri fekk heilt taket på sjonglering og treffsikker ballkasting. Eg lærte aldri å hoppa tau med kryssa armar eller baklengs på ein fot. Ikkje at eg tok det som noko stort nederlag, eg trur bare eg aksepterte at det fekk eg ikkje til. Men altså, eg er lett å imponera med fysiske finessar, spesielt når det gjeld menneske med ein viss porsjon av dei same genene som meg… Og når ein er mormor kan ein kanskje tillata seg å skryta litt uhemma av barnebarna. Me vaks jo opp i ein generasjon der barn ikkje skulle skrytast av. Nå må me kanskje passa oss litt for den andre grøfta slik at dei ikkje trur dei er elska og respektert fordi dei er så flinke, men rett og slett fordi dei er…
Heidi



I dag feirar eg dagen med å kosta på meg litt ekstra mange bilete. Veret var utruleg varmt og vakkert akkurat som i fjor. Det er nesten så eg gløymer at det normale 17.mai-veret her er 12 varmegrader og iskald nordavind. I år vart det som det står i songen «tyve grader pluss.»
Dei siste åra har me prioritert å leggja feiringa til Tu skulekrins der jentene bur og har barnehage og skule. Det er litt rart at ein bare skal bittelitt ut av Bryne sentrum, så er feiringa i mykje mindre forhold. 17.-maitoget går ute i landskapet på ein annan måte, og «bygda» er samla i idrettshallen. Det er ein veldig koseleg måte å feira på. Kanskje er eg litt overtrøytt, eller kanskje er eg i ferd med å bli gammal og sentimental. Kombinasjonen av musikkorps, ropande glade ungar i bunad og alt dette nyutsprungde grøne får tårene mine til å renna. Sjølvsagt kan ein tanke pollenallergi og spela inn…
Første, andre og tredje klasse på skulen stod oppe på galleriet og song eit langt potpourri med vårsongar og nasjonalsongar. Eg vart mållaus av beundring over kor mykje tekst dirrigenten hadde fått alle barna til å læra, og kor godt ho fekk dei til å syngja ut. Korpset spelte, sjuandeklassingar hadde tale, og dei selde store mengder is, pizza, brus og heimelagde kaker. Aller helst ville eg ha høyrd talen på Bryne og, der mine eigne sjuandeklassingar haldt ein tale eg hadde hjulpe dei å øva inn, men i dag valde eg å vera mest mormor. Eg fekk melding frå ein kollega om at dei hadde vore kjempeflinke, og det var eg i grunnen sikker på at dei kom til å vera.
Ettermiddagen brukte me på Figgen i lag med syster, svoger og foreldra mine. Me sat ute i hagen i full sommarvarme og hagen var så fin. Eg kan aldri hugsa at blomar og tre har kome så langt som i år når me bare har kome til 17.-mai, men kanskje eg har dårleg hukommelse. I mor sin familie er det tre familie-eigedomar frå barndomen av som framleis er i familien. Bror min bur i huset der besteforeldra mine budde, syster mi på eigedomen der bestemor vaks opp og Ingrid i huset der onkelen min budde, der eg og har budd ein periode av barndomen. Det er noko fint med å framleis kunna vera på dei viktige plassane frå barndomen min.
Då me kom heim måtte eg unna meg endå meir nasjonal-romantikk i form av NRK- programmet der ein får vera med på 17.mai- feiringar rundt i landet, og der me får sjå kongefamilien vinka frå slottsbalkongen. Eg ser meir og meir verdien i det statsminister Jonas sa på radio og TV i dag: Det er fint å bu i eit land der me feirer landet vårt og fridomen vår med barnetog i staden for militærparadar.
Heidi


I dag er det dagen før dagen etter gammalt av, i år vart det på ein måte meir dagen etter dagane, fordi det har vore så travelt i det siste at eg ikkje riktig har fått dytta meg i gang med alt eg hadde tenkt å gjera. Akkurat det gjer ikkje så mykje, for i morgon skal me ikkje ha gjester, me skal bare vera ute på ting. Sidan me ikkje treng å leggja til rette for noko som helst, men bare ta i mot, så kan me vel leva godt med at stova er litt rotete og at ein del av alt eg hadde tenkt å gjera i dag kan bli gjort seinare i helga.
Ein ting me har fått gjort er å ta ein tur til gartneriet på Vik for å henta heim store mengdar sommarblomar. Den hagemotiverte sambuaren min har til og med klart å få planta alt saman ut. Kvart år i slutten av mai trur me at i år skal me fiksa det med fine bed, fine verandakrukker og velhalden grasplen. Kvart år har verkelegheita innhenta oss grundig og brutalt, og det har blitt veldig klart for både oss og naboane våre at me ikkje kjem til å få telefonar om mogleg reportasje i hagenytt i år heller… Men kven veit, kanskje sommaren 2025 blir vårt store gjennombrot som hagegartnarar?
Så fekk eg fiksa på bunaden til Iben, eit prosjekt med litt flytting av saumar, hektar og belte som eg trudde ville vera gjort i ei handvending. Det var litt meir plundrete enn eg trudde, men me fekk det til.
Skrivearbeidet kom eg godt i gang med, men det må fullførast i morgon eller på sundag.
Til i morgon melder dei nydeleg 17.mai- ver, nesten like fint og varmt som i fjor… Nå skal eg bare…
stryka litt og rydda litt og lukka døra til eit kaotisk arbeidsrom. Så kan eg snart ta kvelden ned for landing.
Heidi

I dag var me på tur med andre og sjuande klasse i lag. Dei store barna har vore fadrar for dei små i to skuleår, og det er fint å sjå den omsorgen og det tålmodet mange av dei viser. Me gjekk til Svertingstad for å leika og grilla pølser til felles måltid ute. Det sverma store mengdar sommarfuglar mellom smørblomar og løvetann. Det var så mange av dei at ungane lett kunne fanga dei i hendene, og sommarfuglane kunne bli sitjande i ei hand eller på ein finger ganske lenge før dei tok til vengene. Det kom og inn mange måkar, eg veit ikkje om dei håpa å snappa til seg eit pølsebrød eller ein pølsesnabb, eller om dei gule og blålege sommarfuglane var delikatessen som frista. Ein andreklassing sette forresten ord på sommarfuglfenomenet med fylgjande betrakting: «Men desse er vel heller vårfuglar enn sommarfuglar?»
Eg har og rukke å øva litt med elevane som skal halda 17.mai-tale på torget etter barnetoget. Me har jobba med taleteknikk dei siste vekene på trinnet. Eg ser kva det gjer med motivasjonen til desse fire sjuandeklassingane at dei har fått eit ekte oppdrag, og at det er forventa at dei skal prestera. Alt som blir sagt om stemmebruk, pausar, tonefall og mikrofonbruk gir meining på ein heilt annan måte fordi dette skal brukast der ute i «det ekte livet». I skulekvardagen er det ikkje alltid like lett å få oppgåver elevane får til å kjennast ekte og viktige, men for meg er det eit mål at me skal få det til av og til i alle fall…
I dag har eg hatt mine siste tre utviklingssamtalar med foreldre og elev saman. Foreldresamtalar trur eg og er eit rom for viktig læring for elevar. Dei sit der saman med vaksne frå ulike arenaer som bryr seg om dei. Skulelivet og «det vanlege livet» smeltar saman i ein halvtimes tid. Det kan nok kjennast litt farleg av og til at mor og far skal få eit møte med den dei er på skulen, eller at læraren skal kikka inn i det livet som vanlegvis ikkje har noko med skule å gjera. Mest at alt håpar eg dei kjenner på at dei sit i lag med vaksne som vil dei vel og somkan visa det på ein god måte og gi dei velmeinte råd som dei kanskje kan få bruk for, og ikkje minst at elevane kan bruka sin eigen stemme til å setja ord på korleis dei opplever skulekvardagen. Eg har alltid hatt som mål at slike samtalar skal vera ei god oppleving utan at det går på bekostning av ting ein bør setja ord på. Då eg sjølv var elev ein gong for lenge sidan, var slike samtalar ein samtale mellom vaksne utan at barnet fekk vera med. Eg hugsar at eg syntest det var litt ubehageleg å vita at nå sat foreldra mine og snakka med læraren utan at eg visste kva som vart sagd. Då eg sjølv fekk barn var utviklingssamtalane organiserte omtrent som nå. Ei av mine døtre sette ord på opplevinga si på fylgjande måte: «Du veit at dei andre sit der med ei mor, og kanskje ein far, pluss ein lærar. Er du klar over at eg må sitja i slike samtalar med to eller tre lærarar?» Og det kunne ho kanskje på sett og vis ha rett i…
Dagen vart avslutta med sommaravslutning i barnekoret der eg går annankvar veke i lag med mormorjentene mine. Eg liker å sjå på eit barnekor som øver, på ansikta deira, på den varierande graden av konsentrasjon og på småtrippinga og nesten dansinga når dei syng. Det er noko ærleg over menneske i alle aldrar som syng i kor. Når ein konsentrerer seg om song har ein ingen sjanse til å dandera ansiktet sitt i fordelaktig mimikk, ein må gløyma å tenkja på korleis ein tek seg ut og bare vera i det som foregår. Det er nesten som i søvnen. «Alle er barn når de sover», heiter det i eit dikt. Det kunne kanskje og ha stått «Alle er barn når de synger». Gjengen i dag var i vårt tilfelle heilt ekte barn som song og som gleda seg til siste delen av samlinga: Pølser i brød og mange forskjellige typar is og endå fleire typar strøssel og tilbehøyr som dei kunne plukka fritt av i ein fint dandert isbar i gangen.
Nå er det helg for mitt vedkomande i den forstand at i morgon skal eg vakna utan vekkjerklokke. Det er ein heilt nydeleg tanke akkurat nå. Fredagen skal starta når han sjølv vil, men det er nok å fylla han med. Det skal skrivast eit manus, handlast inn sommarblomar, fiksast litt på ei bunad, førebust ei sundagsskulesamling og eit hus skal gjerast klar til 17.mai. Det blir sikkert gode greier alt saman…
Heidi

Nå er eg akkurat komen heim i frå kveldsjobbing i kulturskulen. På onsdagane har eg to jobbar, så det blir ganske lange dagar, men til gjengjeld kan eg jobba heimefrå eller til og me fleksa og gjera andre ting på fredagar.
I dag har eg hatt KRLE – timar med etikk og etiske dilemma til diskusjon i klassane, og så har eg hatt med meg ein gjeng elevar for å jobba med avslutningsforestillinga vår. Dei vil parodiera lærarane sine. Eg har nesten ledd meir enn dei når dei avslører kor godt dei les oss og kor godt dei kjenner kroppsspråket vårt og kva me kan tenkjast å seia å gjera. Det heiter seg jo at det er ei ære å bli parodiert. Så blir det vel min jobb å sjå til at dei klarer det på ein litt lun og humoristisk måte… Nå gleder eg meg til å slappa av eit par timar før natta inntek oss. Desse lange lyse kveldane er så fine.
Langsomt og forsiktig har eg begynt å pakka ned mitt lærarliv og flytta det heim til huset vårt. Eg tek med eit par berenett i sykkelveskene heim kvar dag, så nå begynner det å visa litt i hyllene mine på jobben. Dei får heller få stå i kjellaren litt breddfulle av bøker til eg får tid til å gje det som er oppi ein plass å bu her heime. Eit lite flyttelass blir det nesten med barnebøker eg har teke med heimefrå, pedagogikkbøker og eit lite utval barnekunst. Eg samlar mot til å kasta innhaldet i ein del permar. Dei er nesten ikkje blitt brukte dei siste fem åra sidan alt nå er digitalt. Transparenter til overhead treng eg vel heller ikkje spara på… Buddha og Ganesha innkjøpte til KRLE- undervisning kan eg vel kanskje donera til skulen dersom nokon set pris på dei eller på eit par pakkar røykjelsespinnar som eg trur skal vera der ein plass. Det er godt eg har ein viss kaoskompetanse…
Heidi

I dag vart møtetida på jobb bokstaveleg talt flytta ut av boksen. I staden for å jobba fag, reiste nokre av oss på fjelltur og andre på strandtur. Lufta heime var litt rå og kald i dag morges, slik det blir av og til når det har vore varmt ei stund og havsskodda trekkjer inn. Det lysna utpå føremiddagen, og det vart godt og varmt. Me vart derfor litt overraska då me kom til Refsnes klokka halv to og oppdaga at stranda var dekka av havdis. Mirakuløst nok så letta skodda nokså fort, og sola kom heilt gjennom. Som det viser på biletet så gav havdisen eit særeige, nesten litt trolsk lys.
Det var nydeleg å koma seg ut i maiettermiddagen. Me hadde med oss minigrillar, og etter ein kjapp tur på stranda var det pølser, prat, kubbspel og avslapning. Eg har fått ei slags overbevisning om at det gjer godt for eit kollegium i travle tider å setja seg ned i varm sand og sitja der og studera bølgjene som skvalpar og slår, og marehalmen som ligg der og bind sanddynene saman.
Etter å ha kome tilbake til skulen var tida komen for å gjera klar for dagens neste hending, lesing av tekstar på ein konsert med det lokale demenskoret. Tidsoptimismen min gjorde at det vart travlare enn eg hadde trudd å plukka ut tekstar, både elevtekstar og eigne, få stroke kjolen eg ville ha på og vrenga av seg sandete klær til fordel for noko litt meir pynta.
Elvira Huskestuen kom seg på sykkelen og tråkka energisk for å koma fram til konsertlokalet i Storstova for å rekka ein lydprøve. Vel framme ved destinasjonen oppdaga eg at det var veldig få bilar og i tillegg låste dører. Var eg der på feil tid eller rett og slett på feil dag? Litt febrilsk leiting på mobilen bekrefta at begge deler var rett, men det var først då eg ringte ein kollega i kulturskulen som hadde hovudansvaret at eg forstod eg var på feil plass. Konserten var på Mølla, så det var bare å hiva seg på sykkelen igjen…
Neste skritt var å koma seg inn i salen der konserten skulle vera, for der var det kø i gangen, men eg fekk prøvd mikrofonen før folk kom inn,og vart godt motteken av folk som heldigvis ikkje hadde stressa med at eg var seint ute. Eg hadde fått gitt dei beskjed om at eg var undervegs.
Konserten var ei hjartevarmande oppleving med sang av demenskoret, der også flinke songelevar og klarinettelevar frå kulturskulen deltok med veldig fine innslag. Skriveelevane mine var inviterte til å vera med, men sidan ingen av dei kunne vikarierte eg for dei som opplesar. Eg hadde og ein liten avdeling der eg las to eigne tekstar.
Demenskoret hadde variert repertoar med alt frå «Småsporven gjekk i tunet» til «Ola var fra Sandefjord» og «Eg vil heim og sjå ein solnedgang på Jæren». Songgleda var stor og smittende både når det gjaldt korsongen og solistane. Det var og rørande å observera samspelet kulturskulekollegene mine, Torill og Argon hadde med koret sitt. Eg hadde tårer i auga fleire gonger.
Det er flott å sjå at slike kor dukkar opp overalt etter suksessen med demenskor på TV. Forskning viser at song og musikk er noko som både kan gi demensramma glede og livskvalitet, og i beste fall bremsa demensutviklinga.
Som ansatt i kulturskulen synest eg det er fantastisk fint med det samspelet kulturskulen har fått med lokalmiljøet. Det er fantastisk flott at Torill kan bruka sin spisskompetanse som musikkterapeut inn mot denne gruppa. I ei tid med trong kommuneøkonomi håpar eg verkeleg at samarbeidsprosjektet kan fortsetja som ein del av kommunen sine tiltak til støtte for både målgruppa og familiane deira.
I kveld har eg hjulpet eit yngre familiemedlem med språkvask av masteroppgåva hennar. Me sat ved bordet og «vaska saman» etter at eg hadde lese relativt grundig gjennom og gjort meg notatar sist helg.
Livet er mangfoldig og gildt. Av og til kjennest det som om den største utfordringa er å få tid til å sova mellom slaga 😁.
Heidi