Om å sleppa taket i fortida.

I følge eit amerikansk husryddeprogram, så er det det eg må bli flinkare til. Ein psykolog meinte at dei som sleit med å kasta ting hadde angst for å la fortida vera fortid.

Nå driv eg og øver meg. Eg har endeleg kome i gang med å rydda klesskapet på romet vårt. Der har eg nemleg så mykje rot at det er bare fire hyller att til kleda mine. – Og det er alt for lite.

Så nå har eg prøvd å sortera perler, tøy, halvstrikka gensarar, gamle julekort og barneteikningar. Eg har funne barnestrømpebukser i størrelse fem år som treng å bli reparerte og fotografier frå tolv år tilbake. Ein stor søppelsekk tiltenkt Fretex og ein annan tiltenkt tippen, står oppmarsjerte…

Så er det bare å bita tennene saman og kasta. For eksempel eit åtte år gammalt samankrølla ark der det står “Hidi eg elsger deg hilsn Sunniva.” I dag har bodskapet varma meg for andre gongen… Og kva med alle småtinga eg kjøpte i Afrika, eller alle dei fine smykkeøskjene ein kanskje kan få bruk for?

Nå må eg ned og rydda senga slik at me kan finna oss ein stad å sova i natt, for akkurat nå er store deler av skapet flytta dit.

Elles så har me brukt store deler av dagen hos mor og far. Eg og ungane og kjære syster. I USA fantaserte ungane om morfar sine kjøttkaker, og i dag vart fantasiane innfridd. Det var ein perfekt dag til å sitja inne på kjøkkenet deira og drikka kaffi og bare la regnet regna.

Kor er hammaren Edvard?

Heidi