And we all weep and sing hallejujah

Denne setningen frå den songen eg la ut på bloggen etter julekonserten har fortsatt å sviva i hovudet mitt.Songen seier noko viktig om å vera menneske og medmenneske. Det å kunna gråta over alt som finst å gråta av samtidig som ein i trass eller rein glede syng halleluja og klamrar oss til det gode som heile tida blir gitt oss.Martin Lönnebo skriv om den blå gledeskappen me kan tenkja oss at me tek i mot som ikkje beskyttar oss mot å vera levande menneske, men som minner oss på gleda over alt det gode og styrka i å kunna gleda seg. Klokka er blitt ganske mange, så det var viss bare det eg hadde på hjartet akkurat nå.

Heidi