Gå til innhald

Om å slå barn…

august 18, 2004

Me sit på trappa til Linda i Morogoro. Eg har møtt ein mann som snakkar bra engelsk. Han er onkel til jenta som skal gifta seg. Han er her for å feira, men denne kvelden har ingen feiring teke til. Me sit saman ute i den mørke kvelden og snakkar om ulike måtar å leva på..

“I have to ask you a question,” seier han fortruleg:
“I have heard that you don`t spank the children in school in Norway, could that be true?”

Han er godt over seksti, og ein sjarmerande mann. Augene lyser og smilet er breitt, likevel er eg ikkje i tvil om at spørsmålet er heilt seriøst meint. Tålmodig og smilande fortel eg at det er forbode ved lov å slå ungar i Norge. Det er forbode på skulane, og det er forbode for foreldra. Dersom du slår eit barn i Norge kan du bli politianmeld, fortel eg, og prøver å sjå dramatisk ut.

“But how is that possible?” spør han vantru. “How can you talk them into obedience when you can`t even spank them?” Eg fortel vakkert om å byggja tillit, om å oppdra med kjærleik, om å skap trygge relasjonar i staden for
autoritetsredsle.

“Yes,” seier han. “But my question is, is that possible?”
Eg insisterer på at det er det, og prisar meg lukkeleg for at han har lite tilgang til norske skuleklassar. Eg er ikkje sikker på at han ville blitt overbevist av å droppa uforvarande inn i norske klasserom på uheldige tidspunkt.

Han snakkar med låg stemme om det bibelske prinsippet:, å tukta sine barn til lydnad, og om den gudegitte rumpemuskelen som er skapt for å tola slag. Eg prøver å leggja fram mi oppfatning av det heile, og argumenterer med at før eller sidan vil barna uansett vera for gamle til at ein kan bruka juling som straffemetode. Han meiner at foreldre må ha lov til å slå barna til dei er i alle fall tjue år om dei oppfører seg hinsides all folkeskikk; og legg smilande til at det ville vera hans plikt som far å slå attenåringen sin “if he was behaving really bad.”

Eg innser at kulturforskjellane ikkje er på mi side, eg er i framand land der naboen heilt utan å skjemmast, slår treåringen sin med ei grein om det synest fortent. Eg er ein stad på jorda der rektorane har seansar kvar fredag med lange rekkjer elevar som fortener pryl. Dette er eit land der elevar på gymnaset må liggja på kne i skulegarden i ein time for å sona for sine synder…
I tillegg må eg innrømma at dei aller fleste ungane eg møter her er påfallande høflege, smilande og veloppdragne.

Likevel set eg inn ein tirade om at vald avlar vald, og respekt avlar respekt. Eg seier noko om at eg at mine barn skal respektera meg av kjærleik og ikkje av frykt. Samstundes kjem eg til å tenkja på at då eg var eit lite barn for snart førti år sidan, då var juling ein del av livet i gata der eg budde og. Ikkje det at foreldre slo så ofte, men eg visste om dei som hadde både teppebankarar og kleshengarar som stundom vart brukte til lite ærverdige føremål.

Til slutt avrundar eg alle gode argument og smiler så overbevisande eg kan. “Did I convince you? “ spør eg og kan ikkje la vera å smila. “You nearly did, “ svarar han med glimt i auget. Seinare kjem han og stryk meg over håret i ein ubevakta augneblink. “Heidi;” seier han “I really like you…” Nok ein gong blir eg minna om at eg er på framand jord.

Heidi

From → Uncategorized

2 kommentarar
  1. Kesia permalink

    I really like you, too!

  2. Heidi permalink

    And I really like you

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: