Skjærtorsdag 2

Det er kveld og eg har tid til å kikka som snarast innom nettavisene. Det første eg ser er at det er slept amerikanske bomber over Afganistan. Andre overskrifter er betre eigna til å skapa håp og glede i meg…

Eg les at paven har vore på sitt årlege besøk i eit fengsel for å vaska føtene på ein del av dei innsette. Eg har blitt meg fortald at etter gammal skikk vaskar paven føtene på kardinalane på skjærtorsdag, men den nåverande paven vil heller vaska føtene på fangar som sonar straffa si.

Eg les og om møtet mellom Jens Stoltenberg og Donald Trump og takkar Gud for at det er Jens som er leiar i Nato akkurat nå. Han har eg tillit til i ei tid som utan tvil krever sin mann eller kvinne i nettopp den posisjonen.

Påskemysteriet er for meg nettopp eit mysterium. Eg er mellom dei som nesten virkar å vera fødd med ei innebygd tru på ein allmektig skapargud som ser verda med kjærlege auge. Forsoningsdelen av kristendommen har eg aldri gripe på den same sjølvsagde måten. Eg trøystar meg med at det må få lov til å vera nettopp eit mysterium, og den tanken gjer meg godt. Mysterium har eg sansen for.  Då eg var på Hamar for snart to veker sidan kjøåte eg ei bok av Peter Halldorf som heiter «Mellom skumring og mørke»; og har undertittelen «Åtte betraktinger om den nakne tro». Eg må innrømma at innhaldet kanskje ikkje er det aller lettast tilgjengelege om ein er nybegynner i det å lesa «tekstar om kristen tru», men dei loddar djupt og skapar ettertanke. Eg har lyst til å markera skjærtorsdagskvelden med eit par sitat der i frå:

«Offer handler om kjærlighet. Ingen relasjoner, det være seg menneskelige eller guddommelige består uten offer. Den som er forelsket ofrer penger, tid og søvn for sin elskede. Dersom kjærligheten modnes, krever den fortsatt uselviskhet. Det avgjørende spørsmålet når Jesus nærmer seg Jerusalem er derfor: Hvordan får vi vår kjærlighet til å vokse?»

«Når forkynnelsen holder seg med intetsigende sjablonger, stimuleres ikke troens vekst fra det enkle og selvinnlysende. Vi får ikke hjelp til å forstå at hvis vi ikke blir tvilere, kommer vi heller aldri til å bli troende. Med filosofen Francis Bacons ord: Den som er sikker når han starter, ender som tivler: men om han nøyer seg med tvilen i starten, kommer han til å ende i visshet.» Ylva Eggehorn kommenterer dette slik: «Derfor tror mange voksentroende at de ikke tror.
(Fra Peter Halldorfs bok mellom skumring og mørke)

Eg skal ikkje sitera meir frå boka her og nå, men tanken på at det offer det enkelte mennesket blir utfordra til å koma med er å gje av sitt eige, og av sine eigne privilegier for at kjærleiken til Gud, jorda og andre menneske skal få større plass, står for meg som ein meiningsfull og utfordrande tanke om offer nå i påsketida. Er me villige til å setja eigen prestisje, vinning og tid litt til sides for at kjærleiken skal få større plass, ikkje bare i privat, men og i global og samfunnsmessig forstand?

Heidi