Skip to content

Påskenatt

april 15, 2017

Klokka er fem over tolv og det er blitt proklamert at «Kristus er sannelig oppstanden». I år vart det ikkje midnattsmesse, men eg har brukt litt av kvelden til å tenkja gjennom opplegget for påskevandring for barn som skal gjennomførast på jungelgjengen i morgon under påskegudstenesta.

Det å forkynna/ fortelja for barn er noko eg gjer med stor ærefrykt og stort alvor, sjølv om eg absolutt prøver å få med humoren og humøret og. Det er eit stort ansvar å velgja sine ord rett og ikkje minst å møt barna med varme og respekt. Kanskje legg eg det nesten litt for tungt på meg, for eg tenkjer nesten alltid på førehand at eg burde vera endå meir førebudd enn eg er. Når eg har kome så langt som til å vera i forkynninga, forteljinga, så er eg i det med stor glede.

image

Eg tenkjer på kva barna kan trenga å møta, kva det kan vera fint for dei å ta med seg vidare i livet både barnelivet og vaksenlivet. For meg er trua ei trygg forankring og noko fint å ha med seg ut i det levande livet. Det gjer meg tru på at håpet er større enn angsten, lyset sterkare enn mørket og kjærleiken sterkare enn døden. Det får meg til å tru at det nyttar å kjempa mot alt som er gale og det gjer meg det eg trur er eit realistisk bilete av å vera ein liten del av ein større samanhang. For meg er det utruleg flott å verkeleg kunna tenkja at livet er meir enn det som dreier seg om meg og mitt, og at eg har meir å kjempa for enn eigen fasade og framgang og eige velvere.

Dette har det vore viktig for meg å prøva å vidareformidla både til eigne barn og til andre barn. «Som når et barn kommer hjem om kvelden, og blir møtt av en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, og jeg kjente at her hørte jeg hjemme…»

Som ein påskemeditasjon til dei som les, vil eg sitera Peter Halldorf i natt og. Dette er ikkje først og fremst tankar i tankerekkja om å forkynna for barn, men tankar til meg sjølv og andre vaksne. Det er nattetankar i den forstand at dei er skrivne i eit kapittel om natta. Natta i åndeleg forstand, der ein ikkje ser klart, der ein føler at ein famlar i mørket og opplever at ikkje alt som handlar om tru er like enkelt og klart som det kan synast i barnetrua.

Det handler om ikke å gjøre motstand mot Gud, om helt og fullt å stole på at Gud vet hva han gjør, og at det mål han leder oss mot, alltid er kjærlighetetn. I denne tilliten faller menneskets sjel til ro. Den mest fruktbare reaksjonen på den mørke natten er derfor stillheten i Guds hånd. Det enkleste av alt. Det vanskeligste av alt.
Peter Halldorf

Eg anbefalar å oppsøkja stillheten. Den gjer oss godt. Eg trener meg på det sjølv. Det enklaste av alt. Det vanskelegaste av alt.

Heidi

From → Uncategorized

Kommenter innlegget

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: