Independence-day.

I dag var me for første gongen på eit motell der dei serverte varm frokost. Speilegg, bacon og pannekaker med lønesirup. Det siste har me høyrt så mykje om, så det var spennande å få prøva.

Kjærasten min er ein hund etter å få med seg kuriøse ting, så han hadde klart å snusa opp ein småby, ca 25 minutter unna, der det skulle vera ein 4.juli parade. Jentene våre var trøytte og ikkje heilt i form, og bad tynt om å få slippa å vera med, dei ville heller kvila på motellet.

Me kom til ein bitteliten og veldig amerikansk småby som heitte Boulder. Der var folk i gang med å gjera i stand til fest i byparken. Dei bles opp ballongar og hadde dekka trebord med amerikanske flagg og fargar.

På lyktestolpane hang det pappskilt i sløyfefasong med namnet på ein og ein av dei ungdomane som var ute i krigen akkurat nå. Ein del av dei går kanskje inn i hæren fordi dei då får subsidiert utdanning. Utdanning er dyrt her, og for mange er det kanskje urealistisk å få det på andre måtar. Men det kan bli ein høg pris…

Folk her er veldig glade i bilane sine. Sjølv om det var strålande sol og tjuefem grade ute foretrakk mange å parkera bilen der paraden skulle gå, og sitja der og sjå.

Sjølve paraden var som eit 17.mai-tog i miniformat. Først kom krigsveteranen i byen med ei lue det stod Vietnam på. Han leidde ein liten gut i handa, som truleg var barnebarnet. Guten bar på eit stort amerikansk flagg.
Bak han kom ein mann i eit militærkjøretøy ikledd militæruniform. Om han var ein slags veteran han og, veit eg ikkje.

Så kom det ein gjeng menneske i gamle lastebilar og ein og annan veteranbil. Ein gjeng ungdomar kjørte firhjulingar eller gjekk rett og slett til fots. Bakerst kom sjukebilen og brannbilen. Dei som gjekk i paraden eller sat i bilane kasta drops og karamellar til ungane som såg på. Etter trehundre meter snudde opptoget i ei rundkjøring og kom tilbake att. Folk oppdaga oss og skjøna me var utlendingar. Dei kom bort og presenterte seg for oss, og tilbøyd oss campingstolar på fortauet.

Så var det tale i byparken. Vietnam-veteranen stod med flagget og representerte veteranane medan han i militæruniform haldt tale:

“We are gathered here today on the forth of July. We all want to honour the men that went to Vietnam, we must also remember that we have young men, right now, from this town both in Irac and in Afganistan. They are there to protect our country, and to fight for freedom and our values. Let us all be grateful.”

Så oppfordra han dei i forsamlinga som var flinke til å synga om å starta på nasjonalsongen. Alle som var der begynte å synga, først nølande, og så sterkare. Mange la handa si på hjartet medan dei song.

Alle klappa høfleg etter talen… Og eg kjende sympati for desse menneska, sjølv om eg kanskje ville blitt jaga ut av parken om dei visste kva eg eigentleg tenkte om amerikanske unggutar i Irak og Afganistan. Det er ganske sterkt å få inntrykk frå det som for meg på ein måte er vrangsida av teppet.

Så var det fest. Ein blanding av 17.mai og jonsokfeiring.
Ein mann i bestefarsalder gjekk rundt i klovnedrakt med ei hand-dokke på armen og delte ut meir godteri til ungane.
“Do you think you know how to use this?” spurde han og delte ut sukkertøystenger til fireåringar som nikka ivrig.

Så var det sal av hamburgarar, varme pølser, heimebakte paiar, heimekokt syltetøy og andre varer. Ungar hoppa i sekk og kasta ballar på blink omtrent som heime. Eg kjøpte ein pose reddikar til inntekt for barn som trong økonomisk hjelp for å dra på sommarskule.

Me kom i snakk med ei dame som i si tid hadde hatt norsk bestefar. Ho rekna seg som halvt norsk, og me fekk og helsa på bror hennar. Dei fortalde at mora deira hadde lært dei å laga potetlefse, og det var det beste dei visste. Generøst inviterte ho oss til å koma tilbake i kveld og sitja i hagen deira og sjå på fyrverkeri.

Elles så har me teke det med ro i dag. Sunniva er litt sliten endå etter at ho var sjuk. Ingrid og eg har sitte på kvar vår gyngestol utanfor motellet og ete frukt og kikka på folk. I kveld skal det vera stort fyrverkeri over heile landet i fylgje ryktene. Me må nok ut og kikka.

Heidi