Den første i første.

Me er plutseleg i januar. Året er nytt og så godt som ubrukt. Bakken var kald og rimkvit under dei raude skorne mine, og vasspyttane hadde eit tynt, tynt islag. Sola skein lågt på vinterhimmelen og takka tidleg for seg. Folk var ute på stille nyttårsvandringar og helste godt nytt år på dei andre som var ute i gatene. Eg enda opp på skulen min for å jobba litt. Nå har eg heile bygningen for meg sjølv og sit her medan mørkret pakkar huset inn i sein januarettermiddag.

I natt var me på nyttårsfest hos gode vener, det var fint. Nå er jula ute og året inne, og nå blir kunsten å finna tilbake til kvardagane. Året vart innleia med stjerneskot og fyrverkeri, kaker, kaffi og sjampanje, selskapsleikar og salsadans. Til slutt vandra me heim under høg og klar stjernehimmel medan lukta av krutt framleis låg over bakken etter alt fyrverkeriet.

Nå blir kunsten å finna vegen tilbake til kvardagen og landa stødig i sitt eige heilage kvardagsliv.

Godt nytt år til gode vener og til trufaste og tilfeldige lesarar.
Måtte det vidunderlege skje.

May the road rise up to meet you.
May the wind be always at your back,
and the rain fall gently on your fields.
And until we meet again,
may The Good Lord keep you
right in the palm of his hand.

Irish blessing.

Heidi