Neste år og i dag

I dag har me hatt den første av to planleggingskveldar der me legg timeplan for neste år og finn ut korleis me skal løysa det pedagogiske og praktiske puslespelet. Eg blir alltid bittelitt svimmel av å starta med noko nytt samtidig som me står framfor avslutninga av det me står midt oppi. Nåtida blir nesten litt fortid og framtida blir uverkeleg nær.

Eg er ikkje ein typisk planleggjar. Eg er eit sånt menneske som blir intenst fokusert på nåtida og som synest at den halvtimen eg til ei kvar tid står midt oppi er meir interessant enn halvtimane i morgon eller om eit halvt år. Om det gjer meg vanskeleg å samarbeida med får bli ståande som eit ope spørsmål som andre kan besvara betre enn meg. Eg har og problem med å planleggja ferieturar, men eg vil påstå at eg er intenst til stades i dei når eg først kjem meg i veg. Eg held aldri opp å la meg fascinera over kor ulike me er, men eg har ein slags tru på at viss me gir kvarandre litt plass og tålmod så har me evna til å utfylla einannan og bli noko fint i saman.

I morgon kjem planleggingsdag nummer to, og så skal i teorien neste år sånn grovt sett vera i boks. Utrulege greier…

Så får eg låna ein tekst til avslutning

Det er en kveld for en sang, tenkte Snusmumrikken.
En ny vise som skal ha én del forventning i seg, og to deler vårmelankoli,
og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.
Tove Jansson Fra «Det usynlige barnet».