Luke 12- desember 2021

I dag gjekk eg og Torun tur langs Orrestranda. Lyset var så utruleg fint i dag, og, nesten pastellfarga og skjørt og intenst på same tida. Slikt lys er det bare om vinteren.

Me fekk med oss ei fin og roleg gudsteneste på 3. sundagen i advent. Nattverdutdelerane hadde på seg munnbind, og eg tenkte tanken at det er mykje me nesten har vend oss til. Sist gong eg såg det syntest eg at prest med prestekjole, nattverdbrød i hendene og munnbind var eit så surrealistisk syn at eg vart heilt satt ut av humor og forundring.

Me har skrive årets julebrev. Eg merker meg at det blir færre og færre av dei for kvart år som går, men eg synest det er ein koseleg skikk som eg har lyst til at me skal halda på. Så har eg bakt to fruktkaker som skal få liggja innepakka i kjøleskapet og godgjera seg fram til jul. Nå vurderer eg om eg skal gå ein tur innom skulen, noko eg nesten aldri gjer i helgene, men eg trur det ligg noko der som eg leiter etter.

Då eg skreiv julebrevet kom eg på diktet under. Det omfattar noko av det eg har mest lyst til å vidareformidla akkurat nå, så her kjem det på bloggen og.

Glea

Men så ein dag, ein mørkdemd dag,
hende dæ se at Vaorherre kom gangande
å spørde kå dæ sto te.

Jau, takk, sa e, mæ me æ dæ berre bra,
men da e så mykje gale ute i værn
at dæ mest blir so ei sønd å væra glad.

Dau smilte Vaorherre so dæ klaorna øve
adle berg, å sa at sopass sterk lyt`n væra
att`n tåre løfta glea
so ett ljøs her i værn.
Dæ va slek ho va teinkt, sa`n

Kari Bakke

Ta vare på gleda, på jorda og på kvarandre. 😉

Heidi