Luke 13 -desember 2021

Svart senker natten seg i stall og stuer
solen har gått sin veg
skyggene truer…

Etter ein lengre periode med fint ver og sol, regna det i dag morges. Så synd tenkte me, og lurte på om det ville leggja ein alvorleg dempar på programmet for dagen, det gjorde det ikkje.

Etter lystenning, opning av adventskalender, litt øving på songane og forteljinga om Santa Lucia, tredde ungane på seg kvite T-skjorter over dressar, regntøy og ytterjakkar. På ei tralle drog me med oss ein sound-blaster med musikken vår. Då me nærma oss målet fekk alle delt ut kvar sitt led-lys og den eine adventkransen fekk gjera jobben som Luciakrone.

Me fekk koma inn i hagen på Sivdamsenteret, den hagen som er slik at ulike avdelingar har daglegstove og hagedør ut mot fellesarealet. Der starta me musikken og instruerte dei til å synga høgt og tydeleg. Dørene var sette på gløtt, men bebuarane måtte vera inne, og det hadde jo vore fint viss dei høyrde oss. Barna stod tett inntil daglegstova med ansikta inn mot dei som sat der og så song dei av full hals.
Santa Lucia og Luciasongen frå «Jul i svingen». Dei song «… jorden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt» og «For, vi tenner våre lykter når det mørkner, og når alle lyder pakkes inn i vatt, ja vi tenner våre lykter når det mørkner, kanskje lyser de til kvelden sier god natt». Eg stod og såg på og song med så godt eg kunne. Eg såg ansikta til dei som song og at auga deira funkla i det grå morgonlyset. Så såg eg på ansikta på andre sida av glaset. Nokre av dei hadde tindrande glade barneblikk dei og. Eg såg på kollegene mine som song saman med barna og at fleire av dei, akkurat som eg, hadde tåreblanke blikk og fekk problem med å synga fordi dei plutseleg var så rørde.

Noko av det fine med å vera lærar er at plutseleg så opnar tida seg og det skjer noko magisk. Akkurat det skjedde der og då. Eg såg på dei sprell levande ungane våre som er barn akkurat nå, og på dei på den andre sida av glaset som var barn for ikkje så frykteleg lenge sidan sett i det store tidsperspektivet.
Blikka møtte kvarandre, morgonen songen og dei elektriske lysa vart noko som løfta oss alle litt ut av tida og kvardagen.

Tre gonger song me i hagen framfor ulike daglegstovedører, så drog me tralla med musikkmaskinen med oss opp igjen for å finna fram matpakkar, skulebøker og symjetøy. På vegen opp snakka nokre av oss vaksne at det hadde vore fint å koma tilbake før 17. mai eller før sommarferien for å synga sommarsongar. Det var ein tanke det var fint å halda seg fast i.

Heidi