Universal Studioes.

Universal Studioes, Hollywood er ein fornøyelsespark i slekt med Tusenfryd og Disneyland. Me hadde forstått at det var eit must for turistar, så dit reiste me i dag. Eg let meg alltid fascinera av å gå i ein slik smeltedigel der tusenvis av menneske frå alle kantar av verda er samla på eit lite oråde for å la seg underhalda.

Først var me på eit watershow der me sprang inn mest frodi dei skulle til å begynna showet, og det var fleire timar til det neste. Folk var samla i eit digert amfi, og nokre av skodespelarane varma opp publikum med å kasta bøtter med vatn over dei og bruka vannslangar til å sprøyta villt utover frsamlinga. Folk hoia og lo. Så vart me instruerte til felles buing og jubling alt ettersom.

Scenebiletet var flott. Tårn og plattformar var bygde opp av jernskrap. Det var stilig. Så vart me fortalde at dette var frå ei dyster framtid. Pol-isen hadde smelta og mange byar låg under vatn. Sivilisasjonen var i ferd med å bryta saman. Så langt så godt. Utgangspunktet virka jo spennande.

Så tok showet til, og handlinga viste seg å vera syltynn:
Slemme mørkhuda menn kjem til den vesle staden og prøver å ta kontroll over staden. Dei blir jaga vekk. Vakker muskuløs jente kjem på vannscooter, sjefen for fortet, stor tjukk, skalla muskuløs mann vil ha henne, men ho er forelska i ung vakker kvit mann.

Så var det masse slåsting, skyting, eld og vatn, folk slåst fire meter over havet, kasta kvarandre ut i vatnet frå fem meters høgde og resten var akkurat slik du kan tenkja deg at det var.

Me har kjørt buss gjennom filmområdet, vore inne i hallane der dei filma, møtt King Kong, vore i Urassic park, sett kulissebyen i Hollywood og vore på 3D-kino. Imponerande alt saman.

Berg og dalbanar står eg over. Eg gjekk på ein stad der dei selde Cinnabuns, kanelbollar, og kjøpte meg ein Starbuck-kaffi. Kanelbollane lukta utruleg godt, og oppå dei var det eit tjukt lag melisglasur. Viss ein betalte litt ekstra kunne ein få eit endå tjukkare lag melisglasur. Dei selde og drikkeflasker til barn med Svampebob eller andre filmfigurar. Det var gratis påfyll så lenge ein var i parken. Eit foreldrepar kom med tråringen sin for å få påfyll med Cola. Flaska tok sikkert ein liter… Crazy.

Eg sette meg aleine med kaffien min. Ein eldre mann, kanskje nærmare åtti år gammal spør om å få sitja ved bordet mitt. Eg seier ja. Mannen ser ut som kelnaren i Lady og Landstrykare, bare 30 år eldre…

Her er utdrag frå samtalen:

Han: I like talking to people.
Eg: Smiler
H: You know why I like to talk to people?
E: You probably like people?
H: Yes I do.
E: I like to talk t people too.
H: When I was a boy my father said,“Son, you should
talk to people. Every day you should talk to all kind
of people.
E: And that`s what you`ve been doing?
H: Yes, and it`s made me really happy.
…

H: It is really dangerous here. They shoot people in
the streets, you should be really careful.
E: You mean not talk to strangers, and things like
that?
H: Thats right. Don`t talk to me. No, I mean out in
the streets. Stay away from young boys with no
hair. They operate in gangs. Really dangerous.
E: OK.
…
H: I was born five miles from here, and I will die five
miles from here. That`s what I want.
E: You find that is a happy circle?
H: Yeah. Are you afraid of dying?
E: Yes, I suppose I am. A bit.
H: Why?
E: I like living, I want to take care of my children.
…

H: First you take care of your children. Then they
take care of you. Don`t let your father be sent
away to die, let him die in his own home.
E: Yes.
H: I took care of my father and my mother. They
both died in their home. No my seven children
take care of me.
Your children will take care of you and then after
fifty years you will die happy.

Han smiler og flaksar med armane som ein engel.

H: We are born to die.
E: And to live.
H: That`s right. And to live.

Han smiler med eit litt for stort gebiss og viser meg gummane. Han rekk handa fram og eg tek ho. Det er ei skrukkete brun hand som minner meg om borken på eit gammalt tre.

H: My name is Joe.

Heidi