Ja visst kom eg meg fram…

Eg berekna god tid inn til byen, for dei driv og byggjer om på jernbanen, så ingenting er presis for tida.

På toget oppdaga eg at mobilbatteriet var så godt som utlada. Krise sidan eg var avhengi av den for å navigera meg fram til min eldste son. På seven-eleven i Stvanger var dei greie og tok med mobilen bak disken for å lada han for meg.
På bussen vart eg kjend med Liliana frå Bosnia som reiste med dei to jentene sine. Det vart ein interessant tur. Me hadde plutseleg så mange ting å snakka om. Det er spennande å møta nokon på sin eigen alder med både like og veldig ulike livserfaringar. Ho sa vel omtrent dette om krigen i Jugoslavia: Folk som er redde har behov for å setja andre folk i bås, og for å byggja fiendebilete. Etter ein lang busstur gjennom eit vått og haustfarga kystlandskap med to innlagde fergeturar, sa ho “Vi sees” då ho gjekk av bussen med jentene sine litt før Bergen sentrum.

Odd Christian møtte meg på busshaldeplassen og etter å sett frå oss den tunge ryggsekken oppe hos han, drog me
til byen for å eta. I staden for kafebesøk ende me spontant på kino.

“Så kjekt at de to går aleine på kino.” tasta syster på mobilmelding. Ho hadde ho meir rett enn ante. Det viste seg at me var dei einaste personane i heile kinosalen. Men fordi me begge likar å fylgja reglane sat me på dei tilviste setene, rett på sida av einannan på sjette rad…

Ettterpå oppdaga me at me var innelåste. Hovudinngangane var stengde. Men me klarte å finna ei vakt som losa oss ut bakvegen.

Men filmen var fin. Ein dokumentar om ein gjeng menneske dom får tilbod om å sona siste delen av fengselsstraffa gjennom å spela teater.

Middagen tok me ståande på seven-eleven, vårrullar som var varme utanpå og frosne inni, men dei smakte heilt ok
likevel. På veg heim kjøpte eg paraply og ei avis som eg skal bruka til å putta i dei søkkvåte skorne mine. Eg har ikkje med meg andre par…

Heidi