Go tell it on the mountain…

høyrest det frå kjærasten min si side av arbeidsrommet. Og det er vel på tide å fortelja litt her og. Mykje blir det ikkje, for eg er veldig klar for senga. Nå er eg inne i den verkelege spurtfasen, mindre enn to veker att av skuleåret, og så utruleg mykje eg skal få ordna på desse dagane. Til helga dreg me til Hamar for å feira dobbel femtiårsdag, og stoppar i Bærum for å besøkja familie. Det blir fint. Det fører sjølvsagt til at dei andre dagane som er att blir endå travlare, men det får me leva med.

I sist veke var eg to gonger inne i nabobyen og såg den musikalen eg hadde skrive for barnehagane til byjubileet. Det vart deks forestillingar i ein stor konsertsal. Scenografien var flott, musikken heilt fantastisk og skodespelarane kjempeflinke. Det var ei stor oppleving å få sjå noko eg har skrive bli sett opp så stort, og det var ei spesiell kjensle å sjå mange barnehageungar synga songane eg hadde skrive av full hals og med stor iver. Dei hadde øvd inn tre av songane slik at dei kunne vera med og synga saman med skodespelarane. På scenen var det og eit barnekor i kvite kostyme som hadde funksjon både som songarar og skodespelarar saman med dei vaksne skodespelarane. Eg er så glad for at eg torde ta i mot eit så pass stort oppdrag.

Nå er det skrivekurset som tek mykje tid. Me held på å laga ei bok med tekstane som barna har skrive, og det viser seg å vera vanskelegare enn eg trudde å få formatert eit så stort dokument sett saman av fotografi, collagar og tekstar. Det har gått uendeleg mange timar med til arbeidet, og det kjennest som om eg kunne ha spart inn halvparten om både eg og datamaskinane på kulturskulen hadde vore litt meir oppdaterte.

Og så er det avrunding av 7.klasse som skal ut av mitt favntak og over i ungdomsskulen. Rydding i mapper, skriving av rapportar, innsamling av bøker og reptisjon av fagstoff. Nå skriv eg avskjedstalen i tankane, den eg skal halda på avslutningsfesten på torsdag. I tillegg skal ein halda ein stor gjeng 13- åringar i sjakk dei to vekene dei har att. Dei er veldig klare for ferie nå. Og det er me vaksne og, samtidig som det ligg eit slør av vemod over det heile slik det gjer rundt ein kvar definitiv slutt på noko som har vore krevjande, fint og viktig.
Heidi