Lasagneplater datomerka 2005

er nå rydda ut av matskapet vårt. Det aller meste er rydda ut av skapa faktisk. Om det skuldast støvet eller malingslukta er eg ikkje sikker på, men eg har fått årets allergianfall og auge og nase renn og renn. Regnet renn og nedover huset, og kleda på klessnora som var bortimot tørre torsdag kveld, er nå søkkvåte att. Det er kanskje like godt å få skylt skikkeleg ut av dei, for lukta av hevd låg tungt i lufta i går. Me droppa ideen om gladmatfestival, og bestemte oss for å heller gjera ein heltemodig innsats med alt det som gjerast bør og skal. Det er eigentleg greitt å få begynna på ny ute på kjøkkenet. Skap og skuffer bar preg av at det var lenge sidan sist.

Kvar dag har det skjedd noko kjekt som har gitt meg ein velkomen liten pause frå prosjekta heime. I går vart eg invitert bort til Synneva og kunne beundra all estetikken ho har fått til i sommar. Ho og nokre av dei andre eg kjenner, har verkeleg gåva å få ting til å bli vakre rundt seg. Me åt risgraut, drakk cappuccino og hadde ein jenteettermiddag saman med dei flotte døtrene hennar. Allergien min var bortimot borte vekk då eg gjekk heim.

Oversettingane og salmediktinga mi får få ein liten pause i dag, for eg er så søvnig av allergimedisin at eg trur det går ut over kreativiteten. Halvard og eg har i fellesskap blitt litt hekta på The Beatles den siste veka. Om kveldane har me sett dokumentarar, og me har lese Cynthia Lennon si bok om John, som eg kjøpte i New York for å døyva flyskrekken. Halvar fann filmen «Nowhere boy» på nettet. Filmen handlar mest om John Lennon og kva opplevingar han hadde med seg ut i vaksenlivet. Det er interessant å sjå både Paul Mc Cartney og John Lennon når dei spelar og syng. Eg har alltid likt å sjå på ansikta til folk som spelar og syng. Det skjer noko med ansiktet til nokon som konsentrerer seg sterkt om musikk. Ansikta opnar seg og blir så ærlege.

Eg trur eg opplever noko av det same når eg skriv som nokre gjer når dei syng, spelar, malar eller dansar. Ein forsvinn litt som den personen ein er til vanleg. Benny Andersen som er både lyrikar og pianist har skildra denne tilstanden så fint. Eg avsluttar dette innlegget med å sitera han. Eg begynte plutseleg å lura på om det er ok å legga noko som nålevande personar har skrive ut på internett utan å spørja dei. Det må vel vera lov på private bloggar? Om eg gjer noko gale får du ha meg tilgitt, Benny Andersen… Det er bare det at du skildrar dette så veldig fint.

Spillemand.

Når jeg spiller

er jeg ikke en anden,

men noget andet

tom for alt andet end musik.

Det er ikke min smerte

eller lykke I hører

den forsvinder ved første anslag.

Det er musikken

der benytter sig af

at jeg rører ved den.

Hvor er musikken-

i mine fingre og nerver?

I noderne?

I klaveret?

I mit hoved?

Jeg ved det ikke nu.

Jeg ved det kun når jeg spiller

og ingen forklaring behøver

tom gør jeg det for musikken.

Benny Andersen

Heidi