Alle mine skrivedagar

tek for alvor til i dag. Det kjennest godt.

August har vore på sitt varmaste, mjukaste og vakraste dei siste dagane. Nå blømer rosespireaen, og plommekarten sprengjer mot skalet.
På lørdagskvelden var me saman mange menneske i friluftshuset heilt ute i havgapet for å feira Astrid. Eg skreiv eit dikt til ho. Det kunne kanskje passa å opna «forfattaråret mitt» med å la dykk få lov til å lesa?

To ting kan redda verda,

To ting kan gjera ho varmare,

mjukare og meir avslappa:

Dagane først i august

og damer på femti.

Begge kan by på ro

og klokskap,

noko verda treng

meir enn det meste.

Om bølgene framleis skal slå mot strendene

og strandnellikane bøya seg mjukt i nordavinden,

Om sola skal gå opp og ned,

om kvardagane skal gå rundt,

treng me mogning, styrke, og tålmod.

Med desse to er  det langt i frå for seint,

bare roleg på tide

Framleis kan alt skje

om desse to får gjera verda frodigare

og mildare.

kan henda til og med

støare, staare, sterkare og meir sjølvsikker,

Med sine erfaringar om at det meste går

bare ein har tru og evna til å halda ut.

I august openbarer livet seg

meir fylt av frukt og tyngde

enn nokosinne.

Nå får det bare koma

alt som koma skal,

nå har me vent oss til livet,

og drukke oss mette på yr sommar

Me toler ein hausstorm,

Me veit at våren ventar

spirande langs grøftekantane

i overkomelege porsjonar

når ein minst ventar det

om ein har opne auge.

For to ting står støe

som steingardar på Jæren

om livet flokar seg til

og vinden tek i i hardaste laget.

Dagane først i august,

og damer på femti.

Truleg spelar englane saksofonar,

eller i det minste tverrfløyter

Om dei då ikkje rett og slett held seg til harpene sine,

når damer som du blir feira i august.

Og elles så er mange ting nye. Ikkje kjøkkenet endå, men det kjem vel om me bare syner tolmod… Halvard reiste med toget for å starta første året på vidaregåande på Vågen. Sunniva drog glad og fornøgd for å starta andreåret sitt på same skulen. Sjølv skal eg ta i mot dramaelevane og skriveelevane mine i dag. Eg har lova meg sjølv mange og lange timar på  skriveromet mitt kvar dag. Det kjennest så lukseriøst. Det blir spennande å sjå korleis dette kjem til å utvikla seg.

«Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet. August er det mykeste myke jeg kjenner. Myk som sorg, og som kjærlighet.» (Einar Skjæråsen)

Heidi