Gå til innhald

Og du skal gå inn

september 3, 2010

For meg blir det meir og meir klart at tida ikkje er ei lang linje, men meir ein kronglete tursti med mange små rom ein kan gå inn i. Når eg les tekstar eg har skrive i september tidlegare år, så kjenner eg meg att. Eg kunne ha skrive omtrent akkurat det same i dag. Men går eg inn i eit rom som heiter februar eller november, så er det ikkje der eg er akkurat nå. Stein Mehren har gjort ein megaobservasjon når han skriv: For den som elsker er årstidene åpne dører, og du skal gå inn. Velkomen inn i september. I dag har eg forresten vore mor i 24 år, gratulerer med dagen, min prins av ein eldstegut, om du skulle slumpa til å lesa her, men det trur eg eigentleg ikkje at du gjer.

Eg må feira den fine haustdagen med å dela ein av dei finaste tekstane eg veit om. Einar Skjæråsen har eit augustdikt og eit septemberdikt som eg får tårer i augene og kalde ilingar av å lesa. Her er september. Og sidan eg først har begynt å vera familiær, kan eg jo dedikera denne til kjærasten min. Han trur eg faktisk les her av og til. Og han har fått den koselege vanene å leggja igjen små post-it-lappar om varm kaffi på kanna og slikt, om han går på jobb før eg er oppe om morgonen. Takk for kaffien. Eg tok den siste slurken akkurat nå.

Høstvise.

Min elskede, jeg har en vise å synge
når bladene faller og fuglene drar.
Det sukker i skog etter sang som forstummet,
det mørkner i muld etter grøde som var.
En blekere årstid skal røre vår tinning,
med hastige vinger og drivende løv.
September skal gå over jorden og kalle
dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.

En sommer er borte og ringeren ringer.
Og vinteren venter bak visningens port.
Vi også skal møte vår høst og forarmes,
vår styrke skal trenges tilbake og bort.
Og sneen skal falle så stille, så stille,
og stemmene dempes i far og i foss,
og en gang en vårdag skal knoppene springe
og heggen skal blomstre, men ikke for oss.

Vi er hos hverandre mens dagene vendes
mot fjernere himmel og lavere ild
og alt som har feste og hjem under solen
er med i det store mysteriespill.
Jeg favner din favn, og jeg kysser din panne
og har deg med ømmere tanker enn før.
Min elskede, jeg har en vise å synge
mens fuglene flokkes og trekker mot sør.
Einar Skjæråsen

I går brukte eg store deler av dagen til å leita på nettet i gamle kyrkjebøker. Historien om oldeforeldra mine, Anna og Bendiks, og om barna deira rører meg meir enn eg hadde trudd. Eg sat og jobba med det til langt ut på natta. Eg har oppdaga at om eg legg to bloggeinnlegg veldig tett i tid, så les folk bare det siste. Så altså, viss du vil høyra kortversjonen av historia om Anna og Bendiks må du lesa det førre innlegget, som eg skreiv ein gong tidleg i natt.

Heidi

2 kommentarar
  1. Leif permalink

    Ser ikke bort fra i at det er varm kaffe på kanna imorgen óg!

  2. Heidi permalink

    Høyrest bra ut.

Legg att svar til Leif Avbryt svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: