Diktverkstaden
Etterkvart har eg mange råtekstar. Eg trur det er på tide å bearbeida ein del av det eg har. Eg har lova ein eg kjenner at han skal få tekstar av meg. Han skal bruka dei i eit konsept i kyrkja som handlar om sorg og livsmot. – Trur eg i alle fall. Eg har lova at han skal få ei bunke tekstar i dag, så god tid har eg ikkje. Her er ein av dei. Han skal få bruka dei slik han vil og om han vil…
Eg har funne fram til minutt av ro.
Ei stille som lar seg pusta inn.
Ho smakar kjølig av gras og eple.
Himmelen spent høg og blå over meg
her eg ligg ordlaus i det grøne graset.
Eg er inne i ei stor blå himmelperle.
Eg finst til.
Nå får folk bare koma og gå.
Eg er her
alt som skjer er pulsslaga mine.
Gud er,
og livet er
og var
livet er det som koma skal
det er godt slik det er
Orda skal eg fanga med
sommarfuglhov
om eg får bruk for dei,
og det får eg vel sikkert
sånn etterkvart kanskje.
Fløytemusikken
som eg ikkje veit kor kjem frå,
kan vel hentast inn ein gong
av ei fløyte
eller kanskje til og med av ein fiolin.
Blåklokkene blømer,
eg har aldri før lagt merke til kor spinkle
og forsiktige dei er,
dei ringer
for dei som har øyre til å høyra med.
Me er framleis i rosespireaen si tid.
og stjerner av løvetannfrø
svever forbi i små fallskjermar.
Vinden er akkurat passe pustande i dag.
Og ligg det ikkje eit hav og skvalpar ein stad der ute?
Alle tankar er tomme eller fylde med ei sjeldan ro.
Sekunda og minutta stiller seg i lange rekkjer
og bare finst.
Alt er fred og Guds pust.
For ikkje var Gud i stormen,
men i stilla i stilla etterpå.
I stilla etterpå skal eg finna styrke
styrke til å gå vidare
med eit bankande pulserande hjarte av liv
som eg skal våga å bera
ope mellom handflatene mine.
Heidi
Så fint!
Tusen takk, Scylla 🙂