Vemodsvakkert

September er ein vemodsvakker månad. Dette kjærleiksdiktet skrive av Einar Skjæråsen er eg veldig glad i.

Høstvise

*
Min elskede! Jeg har en vise å synge
når bladene faller og fuglene drar.
Det sukker i skog efter sang som forstummet,
det mørkner i muld etter grøde som var.
En blekere årstid skal røre vår tinning
med hastige vinger og drivende løv.
September skal gå over jorden og kalle
dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.
*
En sommer er borte, og ringeren ringer.
Og vinteren venter bak visningens port.
Vi også skal møte vår høst og forarmes.
Vår styrke skal trenges tilbake – og bort.
Og sneen skal falle så stille så stille
– og stemmene dempes i fàr og i foss.
Og engang – en vårdag – skal knoppene springe,
og heggen skal ange, men ikke for oss.
*
Vi er hos hverandre, mens dagene vendes
mot fjernere himmel og lavere ild

– og alt som har feste og hjem under solen
er med i det store mysteriespill.
Jeg favner din favn og jeg kysser din panne
og har deg med ømmere tanke enn før.
Min elskede: jeg har en vise å synge
når fuglene flokkes og trekker mot sør.

Einar Skjæråsen

Det er lett å gløyma å hugsa at tida har gått.

Veldig lett å gløyma å hugsa

September i Oslo. Det er Leif som står bak bileta i bloggen, om nokon måtte lura…

Heidi