Luke 11- 2016

Inspirert av Nordnorsk julesalme, så fekk eg så lyst til å skriva ein julesong eller ei julevise inspirert av landskapet me bur i.  Som barn kjendest det nesten litt feil at me sat her i regn og vind og feira jul når alle visste at norsk jul var bitande kulde og kvite jorder i stjernelys med snødekte graner og eit halvvegs nedsnødd fuglenek fullt av dompappar.

Dei siste dagane har eg leika meg med å prøva å få til ein slik tekst. Eg ser med ei viss overrasking at resultatet er blitt mørkare enn eg eigentleg hadde sett føre meg… Eg tek sjansen på å leggja ut den foreløpige teksten her, og tek gjerne i mot gode råd-

Jærsk julevise

Det er så mørkt på jorda i desember,
me drøymer om at lyset finn oss att,
når stormen piskar hav og draum og tanke,
og livet pakkar dagen inn i natt.

Ei stjerne lyser kvar gong himlen klarnar,
i trassig tru, så skin ho sterkt og klart,
ho seier lyset finst om natta tynger
og alt du ser er avmakt kledd i svart.

Me tenner lys og lykt og søkjer saman.
Me dekker bord, og håpet tek me med,
om styrken i å vera hos kvarandre,
og om vår gøymde draum om julefred

Der svarte skarvar står på kalde steinar,
og vintertrea bøyer seg i vind,
står husa her i rennedrev og reggen,
og lyser medan jula ringest inn.

Sjå ville stormkast ruskar hus og strender,
høyr nordavinden syng at Gud er stor,
nå møtest me med hjarte blikk og hender,
og trur på englesong om fred på jord.

Heidi