17.mai

Gud signe vårt dyre fedreland, og lat det som hagen bløma,
lat lysa din fred frå fjell til strand,
og vetter for vårsol røma,
lat folket som brøder saman bu
som kristne det kan seg søma.

Dette er favorittnasjonalsongen min. Eg burde kanskje fortelja kva eg legg i dei to siste linjene før nokon begynner å irritera seg over det… I det å bu saman som brødre som det kunne søma seg kristne, ser eg nestekjærleik, romslegheit, raushet. gjestfridom, ærlegdom, solidaritet og viljen til å setja andre like høgt som seg sjølv. Så er det sagt. Ein treng ikkje vera kristen for å ha slike grunnhaldningar, dei kan me ha saman med gode muslimar, human-etikarar og buddhistar. Det å elska nesten sin som seg sjølv og gjera mot andre som ein vil at andre skal gjera mot seg sjølv er noko me aldri blir ferdige med å ha behov for å minna oss sjølve på.

Den smålåtne tonen i fedrelandssalmen : «Om sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen», appelerer langt meir til meg enn linjene i «Ja, vi elsker» om at «Den herre stille har lempet, så vi vant vår rett.» Vår rett» er farlege ord i mitt hovud, fordi ein lett kan koma til å strekkja det meste dit hen at det blir vår rett. Om me tenkjer at det er ei guddomeleg meining med at me skal vera fødde til å ha rett til å ha det betre enn andre menneske fordi me var kloke og vise nok til å velgja akkurat dette landet den gongen me vart fødde. Det er ein behageleg tanke at det kunne vera slik, men eg har aldri klart å tru på han.

Men la oss feira fred og fridom og prisa oss lukkelege fordi me bur her og ikkje i Nord Korea, i eit svoltramma land eller på gata i Calcutta. Me har uendeleg mykje å vera takknemlege for, me må bare ikkje gløyma at me har eit ansvar for å gjera verda til ein litt betre plass både for våre og alle andre sine komande oldebarn. Og la oss gleda oss stort og begeistra over det som faktisk skjer rundt oss akkurat nå. Vinteren rømer for vårsola og sommaren. Slikt kan me lika.

Heidi