Stavangerfredag i november

Dette er nesten som å vera på internettkafe i gamle dagar. Eg heller mot at biblioteket på Sølvberget er noko av det aller finaste Stavanger har å by på. Nå har eg funne meg ein gratis utlånsmaskin og sit her mellom unge menn og skriv og kjenner roa senka seg over meg og ein litt novembergrå fredag der julepynten er delvis på plass allereie og butikkane melder om heilsvart fredag…

Sjølv har eg latt utlegga begrensa seg til noko så usunt som ei rosinbolle og ein kopp kakao på bibliotekskafeen, for å feira at eg har klart å overtala meg sjølv til å vera flink jente og møta på mammografiscreening. Rett nok melde eg avbod på den første timen eg hadde fått, fordi han var midt oppi Iben sin forventa fødsel og då ville eg helst ikkje ha anna enn fødsel å bekymra meg for og gleda meg over. Dessto meir ansvarleg er det vel å ringa på eige initiativ og få ny time…

Æ kan ikke si at æ lier det no sææærli, for å praktisera lærarhøgskule kristiansandsken min… Eg liker ikkje å gå til tannlegen heller, og slett ikkje å reisa med fly. Ho som tok i mot meg på mammografiavdelinga var det aller søtaste menneske eg har møtt der nokon gong. Ho spurde om eg grua meg til undersøkjinga, og eg sa som sant var at eg ikkje grua for det i det heile tatt, men at eg grua til å gå og venta på brevet i etterkant. Ho sa at det hadde ho ikkje trudd for eg virka så veldig roleg. Då kunne eg melda at eg ER veldig roleg heilt til eg begynner å tenkja på sjukdom og alt som kan gå gale.

Eg innrømmer det og vågar å setja ord på det i tilfelle andre kan bruka dei til å spegla seg i… Eg er det menneske som vurderer om tannlegen kjem til å finna svulstar i tannkjøtet og som kan unngå eit besøk til optikaren fordi dei har begynt å scanna augeeplet, og kven veit kva dei kan finna der… Eg overdriv litt, men ikkje så veldig mykje.

Dama på mammografimottaket sa at ein av grunnane til at det tok to til tre veker før svaret kom, var at to ulike legar såg på bileta utan å snakka saman… Då tenkte eg i min galskap at med to legar var det kanskje dobbel så stor sjanse til å finna noko… Ikkje heilt god med andre ord… Eg har bestemt meg for å slutta å vera så dum, men det er kanskje lettare sagt enn gjort…

Ein kollega av meg sa at fagfolk hadde sagt til henne at alle friske menneske har tendensar som kunne blitt psykiatriske diagnosar om dei hadde blitt sjukelege. I så fall har friske meg ein angstnevrotikar i magen. Eg får trøysta meg med at det kunne ha vore ein psykopat eller noko anna skummelt…

Ha ein fin svart, grå eventuelt gammelrosa fredag. Nå skal eg skriva litt på biblioteket før eg skal møta Anne Mette. Det blir kjekt 🙂

Heidi