Kom med fred

I dag stod eg opp grytidleg, nærare bestemt klokka fem over fem for å nå det første morgontoget sør-vestover. Det vart eit lite sidesteg frå det fantastiske korsveifestivallivet for å ta del i ei gravferd som det var viktig for meg å vera med på heime på Bryne.

Eg har kjend Toril i 28 år. For 28 år sidan flytta ho inn på hybelen vår, og var nesten som ein i familien i to-tre år før ho flytta ut og hamna i nabolaget vårt. Tolvte mai ringde ho meg for å fortelja at ho hadde fått ein alvorleg kreftdiagnose, og på fredag døydde ho. Av og til forsvinn livet før nokon hadde venta og trudd det, og ein står att med ei litt svimmel kjensle av kor dyrebart det er å få lov å leva, og kor hårfin grensa mellom liv og død er.

Det vart ei vakker gravferd der det kom tydeleg fram kva slags sterk og modig dame ho har vore. Ho vart fødd med funksjonshemninga hydrocefalus kombinert med ryggmargsbrokk og har brukt heile arbeidslivet sitt på å jobba for intergrering, likeverd og retten til at menneske med funksjonshemningar skal få styringsrett over sin eigen situasjon på ein heilt annan måte enn det som har vore vanleg fram til nå. Ho kjem truleg til å forbli den einaste eg kjenner som har vore i Geneve som ein del av den norske sivilsamfunnsdelegasjonen for å leggja fram situasjonen for norske funksjonshemma for FN.

Det virkar å vera så alt for tidleg å måtta levera livet sitt tilbake til æva allereie etter 49 år. Ho hadde så mykje ho kunne ha utretta. Eg og ho hadde felles prosjekt som me aldri kom i mål med. I tillegg til å vera uvanleg talefør og skarpt-tenkjande så var ho veldig musikalsk. For fleire år sidan laga ho melodiar til eit par av tekstane mine. Ho syntest ikkje ho fekk heilt til å setja melodiane inn i notelinjer, så i påvente av ein eller annan gong å finna nokon som kunne hjelpa oss med sluttføringa, så er eg redd melodiane er tapte for alltid. Me som syslar med kreative ting jobbar ofte i rykk og napp og har lett for å tru at me har ei uendeleg masse tid til samarbeid framfor oss. Slik viser det seg ikkje alltid å bli. Kanskje er det det beste for oss likevel at me ikkje veit, og at me trur sommaren og livet skal vara evig.

Det eg eigentleg ville dela i dag var eit dikt eg skreiv til Toril dagen før ho døydde. Me som var rundt henne fekk vita at nå var det snakk om dagar og ikkje veker eller månadar. Eg ville så gjerne at ho skulle oppleva det å «bli henta» som noko fredeleg og trygt. Inspirert av Frans av Assisi skreiv eg dette diktet om «syster død». Eg skriv det her både til minne om Toril og i tilfelle nokon andre skulle ha bruk for desse orda.

Kom med fred når du kjem, syster død.
Kom med tilliten i hendene.
Tilliten og ein blomekrans til den som ventar.
Blåklokker for alt som skjelv og bivrar,
og for sommarblå himmel.
Brudeslør for alt som er og var og koma skal,
og rampete gule tiriltunger for gleda.
Nyperoser mest utan torner
for den som skal bera kransen kring panna.
Kom når du må, syster død.
Kom på bare føter.
Gjer det du må gjera,
men kom med tillit, tru og fred
som overgår all forstand, angst, bitterheit og sinne.

Heidi