Gå til innhald

Ordplukkar.

Eg legg ut eit til «ferdig lufta dikt». Og så gjer eg merksam på at dette er det andre innlegget i dag om nokon har lyst til å lesa det første og. Eg har sett at ofte gøymer det første innlegget seg dersom det kjem to på ein dag, slik at ingen oppdagar det. Dette er eit diktinnlegg frå ein ordplukkar, forresten…

@font-face { font-family: «Times»; }@font-face { font-family: «Cambria»; }p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: «Times New Roman»; }p.MsoFooter, li.MsoFooter, div.MsoFooter { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: «Times New Roman»; }span.FooterChar { }div.Section1 { page: Section1; }

Eg går her og plukkar ord,

som andre plukkar tytebær

eller store mogne plommer.

*

Eg bøyer meg ned

og plukkar dei opp frå grøftene,.

Eg finn dei mellom blomane

eller oppe i greinene på store tre.

Det er dei aller vanskelegaste,

orda å få tak i,

for eg er ingen flink til klatrar,

men eg gir meg ikkje så fort,

dei skal i bøtta alle saman.

*

Der skal dei ligga

til eg kjem heim,

til eg finn fram sukker

og syltepulver,

eller kanskje

den store saftkokaren?

*

Det gjeld å finna balansen

mellom dei søte og dei sure.

Eit og anna salt ord

hender det og at eg finn

ein sein kveld

under ein lyktestolpe.

*

Bestemor hadde bærhentar på loftet.

Sjølv har eg laga meg ein ordhentar,

ein håv med svært langt skaft.

*

Han er fint å ha

på bussen om kveldane

eller på  toget

når det regnar og bles ute,

og nokon har tend lys inne i vogna.

*

Då legg orda seg

lunt og koseleg

som mjuk musikk

under taket.

*

Men om sommaren i august

er det betre å gå

gå langs jernbanelinja.

Helst ein stad der det ikkje går tog

For å plukka ord,

som luktar godt av tjøre,

gras og ville blomar.

*

Det kan til og med tenkjast

at nokon har kasta frå seg

eit og anna ispapir

mellom jernbanesvillene.

Dersom det ikkje har regna alt for mykje,

kan du framleis sjå bokstavane.

*

Bokstavar er fine å ha.

Ein treng mange av dei om ein skal laga dikt,

så det gjeld å halda auga opne.

heilt til bøtta er full

og du må snu og gå heim att.

*

Om du då ikkje

tilfeldigvis skulle slumpa til

å ha ekstra store lommer

den dagen.

*

Kanskje nokon tenkjer at dette er eit dikt for barn, og det kan godt henda. Eg hiv meg på Tor Åge Bringsværd som seier at han skriv for menneske, ikkje for barn eller vaksne.

Heidi

Gje meg luft…

Eg trur de har rett. Dikta mine treng meir luft for å bli meir lesbare. Eg testar det akkurat ut på papiret, og eg trur det er slik det må bli. Kva trur de, godtfolk. Eg trur ikkje eg har bydd på dette diktet før, men må innrømma at det går litt i surr for meg kva eg kastar ut kor…

*

Eg såg meg i spegelen

og såg at eg var gammal.

Eg vakna og oppdaga

at det heile var ein draum.

*

Ikkje heilt endå,

ikkje i dag,

sa spegelen.

*

Eg kikka nærare etter

og såg

at åra på mystisk vis

har sprunge frå meg.

*

Eg må vel ha vore her

den dagen det skjedde?

*

Ja, det må eg jo ha vore.

Eg som har levd og levd.

*

Eg som har hanka inn

dansande dagar,

strevsame dagae,

fire barn

og hundrevis av elevar.

*

Eg har sett gjestar koma og gå

og godtfolk passera langs vegen.

Eg har hatt malande kattar

strykande mot leggene mine

og meir enn ein gong

plukka roser  og kvite blomar.

*

Eg har klamra meg fast

med tenner og negler.

Har hengt bakpå tida

medan det gjekk så det kosta

og klort meg fast etter beste evne.

*

Visst var eg der då toget gjekk,

det gjekk bare så fort.

*

Eg har så mykje å gjera

i dag eller i går

eller helst i sist veke.

*

Svara finn eg ikkje,

eg bare kviskrar lågt

medan det heile susar vidare:

*

Herre gjer meg til ein reiskap for din fred.

Lat meg så fred der hatet rådar.

Så får det vera det same med resten.

*

Når eg ein vakker dag får tid,

skal eg samla saman dagane mine,

skal eg telja dei og leggja dei i uryddige bunker,

skal eg prøva å få visdom i hjartet.

Heidi

Ubi leones.

Den første veka i det nye året vart ganske travel fordi eg hadde fire manus som måtte gjerast ferdige. Nå er eg i mål. Det skal bare litt korreturlesing til for å luka vekk nokre stavefeil som alltid snik seg inn når manuset er skrive på tastatur. Eg skriv så godt som aldri feil når eg skriv med penn, men fordi alle tastetrykk er motorisk identiske, så er det alltid ein del feiltasting når eg skriv fort på tastatur. Kanskje det skuldast at eg er heilt sjølvlært og ikkje har nokon form for touchsystem innebygd  i fingrane.

Men i mål kom eg som sagt og helga me er inne i har vore ultraroleg til nå. Eg var plutseleg veldig søvnig og trøytt, sikkert ein ettereaksjon etter å ha hangla halvsjuk gjennom jula men likevel nådd det meste eg hadde tenkt. På fredag hadde eg litteraturgruppe saman med gode venninner her heime. Det vil seia at eg faktisk vart nøydd til å få gjennomførd ein slags helgevask før dei kom, saman med dei andre her i huset kom me sånn nokonlunde i mål og fekk den gode og sjeldne opplevelsen å gå inn i eit hus med eit nokonlunde reint og ryddig hus. Elles heng det liksom over oss som noko som bør og må gjerast.

Til fredagskvelden hadde eg kokt den gode indiske kyllingsuppa med epler, selleri, gulrot, chili, tomat, løk, kvitlauk og creme fraiche som eg tyr til med jamne mellomrom. Kunsten er å få ho akkurat passe sterk reint chilimessig slik at ho varmar akkurat passe utan å brenna. Resultatet vart bra, og gryta var stor nok til å metta både venninnene mine og familien og i tillegg vart det ei bittelita skål til dei som ønska det til lunsjen i går. Det gjorde meg godt å få denne helga og til å tenna julelys og adventstjerner, nå er eg snart klar til å gje slepp.

I går fekk eg brukt den siste halvannan literen med sur mjølk som var att i kjøleskapet til å steika lappar på den store takka etter bestemor, og av den siste halve literen fløyte vart det den siste omgangen med riskrem. Eg håpar nokon i familien har lyst til å eta det opp, for sjølv er eg ferdig med julemat og over på sunnare matvanar. Dei gamle emaljeboksane med restlageret av risbollar og peparkaker står på kjøkkenbordet og ventar på at nokon skal få lyst til å tømma dei for innhaldet. Sjølv har eg drukke kryddarte i den store tekoppen eg fekk av Eva Mari sist eg fylde år.
Gårsdagen vart ein av dei lataste i manns minne, og det kjendest heilt nydeleg. Etter å ha lese ut ei bok, framleis i senga, vart det quiz i stova. Halvard fekk ei Quizbok til jul og Ingrid var opplesar medan Oddvar, Halvard, eg og kjærasten min konkurrerte i ulike emneområde. Deretter sette eg meg til med ei fantastisk fuglebok eg fekk til jul, ho er skriven av den gamle læraren min på ungdomsskulen, Bjørn Øfstås, som er ein fuglekjennar av dei store, og handlar om fuglelivet i heimstadskommunenn min. Det spesielle er at Bjørn for fire år sidan fekk den forferdelege diagnosen ALS, noko som gjer at han ikkje lenger kan snakka og ikkje lenger er i stand til veldig mange av dei tinga me tek som ei sjølvfølgje. At han har skrive denne boka er heilt fantastisk, og i tillegg skriv han veldig godt. Han fortel mellom anna om sidensvansen som flaug på vindauget hans då flokken var innom heimstaden min. Denne fuglen vart ikkje flygedyktig att før flokken hadde drege vidare, og han måtte overvintra hos oss. Ein vinter budde sidensvansen i klasseromet vårt, flaug ofte fritt omkring i skuletimane, og tigga brødsmular når me åt nistematen. Ein periode hadde me og ein stålorm i eit terrarium i klasseromet. Bjørn fekk oss verkeleg til å bli interesserte i naturen, og er nok ein av inspirasjonskildene til at eg sjølv har undervist i naturfag med stor glede og fanga vassinsekt og rumpetroll til å hai klasseromet. Eg håper han framleis skal få år der han kan jobba med interessene sine for fuglar og natur.

Eg hadde lova ungdomane mineå steika lappar, men det viste seg at me mangla mjøøl, så eg og kjærasten min måtte ut på handel. Føret var livsfarleg. Is med vatn på er veleigna til å brekka både handledd og andre bein i mot. Eg vegrar framleis å kjøpa broddar til å ha under skorne fordi det står for meg som «ei-gammal-dame-greie», men mi veldig forsiktige eldstedotter har sjølvsagt for lengst kjøpt seg slike. Eg ler, men den som ler sist kan koma til å le best…

Etter heimelaga pizza sette kjærasten min seg til å spela Rummi saman med Oddvar, Odd Chrstian og Sunniva. Sunniva hadde rett og slett avlyst alle sedvanlege avtalar for å ha ein roleg lørdagskveld med familien. Kryss i taket det skjer ikkje ofte, så det set me pris på. Eg og Ingrid sette oss til å sjå film, «Pay it forward,» eller noko liknande. Det var ein vakker film om å gje vidare gode ting. Etterkvart kom Sunniva og for å sjå i lag med oss medan eg strikka på ein barnegenser bare fordi eg hadde fått lyst til å prøva ut ein ide inspirert av bloggen «Slagt en hellig ko» av skriven av danske og utruleg kreative Liselotte. Googla gjerne bloggnamnet og les sjølv. Eg har vore innom henne mest dagleg i over eit år og har hatt stor glede av det. Grunnen til at eg aldri løyser kryssord eller Sudoku eller legg kabal er ein omtrent manisk lyst til å skapa nye ting. Det gjer at eg har store problem med å fylgja oppskrifter både når eg strikker, broderer eller lagar mat. Det betyr ikkje at eg ikkje innser at resultatet ofte hadde blitt betre med ei oppskrift… Det er denne spenninga med å prøva ut idear som eg har litt problem med å legga vekk.

I dag har eg lese ei fantastisk bok av Ylva Eggehorn,»Der løvene bor», heiter boka i norsk utgåve. Det er der i frå eg har henta overskrifta «Ubi leones». På gamle latinske kart hende det at uoppdaga landområde var merka med «Ubi leones» som betyr sånn omtrent: Her bur løver. Ylva Eggehorn er lyrikar og forfattar. Ho har teke fatt i mannspersonar i bibelen og fortald historiene deira i eit nytt lys som gir nye tankar om både det å vera menneske og om Gud. Eg anbefalar boka varmt. Eg fann ho i ein kasse med «gode kjøp» i ein bokhandel, og gav ho til kjærasten min til jul. Eg håpar både han og andre har lyst til å lesa ho.

I dag har Oddvar reist tilbake til studiestaden, Odd Christian reiser tilbake til Bergen ein av dei første dagane han og. Nokre veker med minst fem ungdomar i huset er over for denne gongen, men tre av dei blir igjen, så me skal no ikkje forstokkast dei komande vekene heller. Nå skal eg ut på tur med dotter, mann og hund. Me har tenkt å avlegga eit besøk hos onkelen min. Tida spring frå meg som vanleg, så her får eg stoppa. Lev det gode liv, og ta gjerne nokre forsiktige små skritt inn i Ubi leones.

Heidi

Eit godt år i 2011

Ynskjer eg alle mine venner og alle andre lesarar. Som alle andre år så står ein plutseleg der litt fortumla på den andre sida av eit årsskifte og skal gå vidare inn i nye rom og nye korridorar der nye landskap skal opna seg. Og innerst inne veit me jo at det bare er ei veldig teknisk inndeling av tid det heile dreiar seg om.

Eg vil gjerne halda fast. Halda fast tid, halda fast stemningar og situasjonar, halda att det meste. Nå har eg akkurat plukka juletreet reint for pynt. Det er ikkje fint lenger. Meir enn halvparten av nålene ligg på golvet. Om det i det heile tatt er nåler att når me sleper det ut døra veit eg ikkje. I år har me hatt norsk gran. Det er på ein måte vakrare enn edelgran, synest eg, men held seg mykje kortare. I sist veke velta heile treet over ende, og ein del av den finaste pynten knuste. Etter det har ikkje treet vore heilt seg sjølv lenger, og då julelysa definitivt slutta å lysa i forgårs, var det ikkje så mykje meir å gjera enn å avslutta heile juletreet for denne gong. Eg er den som vil halda fast på ting, mor er den som gjerne vil avslutta, då eg var lita var me sånn omtrent dei første som rydda ut juletreet, eg missunte vennene mine som hadde jul i stova litt lenger. Trenden nå er å pynta til jul veldig tidleg og å rydda vekk julepynten tilsvarande tidleg. Eg har stritta i mot fordi eg gjerne vil at det skal vera jul når det verkeleg er jul og ikkje tidleg i desember. Kanskje eg framskundar det heile litt neste år. Det dreier seg jo mest om skikkar og sosiale ordningar… Viss eg lever i eit samfunn som feirer jul frå 1.-26-desember, så får eg kanskje godta det og ikkje vera siste mohikanar som heller vil halda jul frå lille julafta til 20.dagen eller noko slikt. Heilt eigentleg så betyr det vel ikkje så frykteleg mykje, kanskje. Men englane og stjernene og den andre pynten skal få stå, i alle fall fram til over helga.

Sidan me var litt småsjuke i heimen både jul og romjul, kom eg litt bakpå med skriveprosjekt og deadliner, men det er utruleg kva ein får til med litt tidspress. Dei første dagane i januar har eg fått gjort veldig mykje, og det ser ut som om eg skal nå alle fristane. Nå må eg ta eit par steg ut av skrivestova for å gjera litt forefallande husarbeid, og prøva å halda mine eigne planar om å få masse trim. Me er ein rar saueflokk. Nå handlar folk unisont inn som gale til all verdas obskure slankekurar, og bilane står i lange rekkjer utanfor trenigsstudioa. Mennesket er eit dyr som søker selskap med sin art…

Her har snøen og kulda som har prega desember månad takka for seg i denne omgangen og landskapet er nyvaska og relativt snøfritt. I går var det ein del livsfarlege parti med stålis med eit par cm vatn på, men kanskje det er mogleg å ta seg meir ubesværa fram i dag. I går kveld såg eg «Kongen av Bastøy» på kino i lag med Oddvar og Ingrid, og eg anbefaler filmen.

Glad fortsetjing alle samen, på livet altså… For det er jo faktisk det som går vidare sjølv om det er eit nytt år.
Heidi

Juledagar

På tross av at både Halvard og Odd Christian var sjuke, så vart juledagane gjennomførde omtrent som planlagd. Første juledag var det først frokost for dei som held til her i huset, og så var det faklar utanfor og nysteikte rundstykke, laks, ost, fenalår, eggerøre, lefser, gome, krumkaker, risbollar, moltekrem og riskrem med rød saus, til storfamilien. I tillegg var det overdådige fat med frukt og konfekt, eit relativt velstrigla hus med brennande lys og levande blomar over alt. Ute var det det finaste juleveret ein kan tenkja seg med kald vinter, snø og sol. Det vart fint. Etter at gjestene hadde gått, landa alle me sjuke og halvsjuke på sofaen til Ingrid, der me såg ein veldig fin film eg hadde fått av Halvard til jul.

Andre juledag var det nydeleg oksesteik med rødvinssaus og rosenkål hos syster på Figgen, denne gongen og for heile storfamilien. Etterpå reiste eg og kjærasten min og Sunniva i juleselskap til Torhild i Klokkarvegen. Veldig koseleg der og, men etter nokre timar hos Torhild og Per Magne kjende eg at eg og var klar for sofaen, eller aller helst senga. Tredje juledag låg Halvard og Odd Christian på kvar sin sofa og eg i senga, men så kom me til ein slags oppstandelse alle saman, og nå er me alle så godt som friske.

Sidan eg har blirr nøydt til å ta det litt meir med ro enn eg hadde tenkt, har eg fått tid til å kosa meg med fjernsynsprogram, mellom anna ein rørande dokumentarfilm om sonen til Cornelis Wresvijk som reiste til Tromsø for å leita etter gamle venner av faren og spor etter faren som budde der ein periode. I tillegg hadde han konsert der saman med ein musikarkompis han reiste i lag med. Eg såg og ein fin dokumentar om John Lennon dei siste åra hans i New York. Og så har eg lese bøker. Sunniva gav Halvard boka som Kristoffer Schau laga etter at han gjennomførde eit prosjekt som gjekk ut på at han skulle dukka opp i gravferder til totalt ukjende menneske. Dette var menneske som hadde fått gravferdene sine annonserte med teksten: «På vegne av venner», noko som indikerte at avdøde var utan etterlatte. Ein del av desse gravferdene blir haldne med presten og organisten som einaste tilstadeverande utanom representanten frå gravferdsbyrået. Slike gravferder gjekk Kristoffer Schau i. Eg får eit veldig positivt bilete av han i boka. Det er på ingen måte den grenselause moromannen Kristoffer Schau som på ein usmakeleg måte vil raljera over folk som døyr einsame. Han nærmar seg det heile med masse empati og stor respekt. Både han, og eg som lesaar blir rørte over å oppdaga at det finst prestar som verkeleg går inn for å laga fine preiker der dei ynskjer å laga eit fint, varmt og respektfullt minneord for avdøde, sjølv om dei risikerer at ingen kjem for å høyra på, eller tilsynelatande bryr seg om avdøde.

Så har eg lese ut biografien til Åse Marie Nesse, som eg og anbefalar. I begynnelsen syntest eg kanskje at forfattaren av boka haldt ein litt for respektfull avstand til stoffet, men den kjensla gjekk over etter dei første kapittela, og eg sit att med eit nokså klart bileta av mennesket Åse Marie Nesse, eit menneske det hadde vore fint å kjenna. Eg fekk oppleva å høyra henne lesa opp fleire gonger. Den siste gongen var ho synleg prega av kreftsjukdomen, men rakrygga og modig.

Og i tillegg har det jammen blitt romjulstreff både her og hos andre, så det har vore innhaldsrike dagar på trass av at me har hangla litt. nå i jula har det blitt både treff, julebrev og telefonar frå venner eg ikkje ser så ofte. Eg må seia at eg kjenner mange som eg verkeleg beundrar for evna dei har til å tenkja positivt, stå på og møta livet sterkt og opent.

Eg har tenkt på det Herbjørg Wassmo sa på radioen då eg vart inspirert til å skriva julesongen. I jula har me alle eit sårbart lite barn i oss som gjerne vil koma ut for å finna den magiske gleda. Eg synest det er ein djup og sann refleksjon, og har ikkje heilt klart å sleppa denne tanken. Eg har ein idé til ei biletbok om dette. Eg skriv det ned her slik at eg ikkje mistar ideen. Dei siste dagane har eg bearbeide Tor Åge Bringsværd ssitt teaterstykke «Den store fargeslukaren,» som eg synest er heilt fantastisk. I føreordet skriv han om dette å skriva. Han er irritert på at folk snakkar om bøker for barn og teater for barn. Han seier at han skriv for menneske. Han skriv biletbøker for menneske, ikkje biletbøker for barn. Eg likar tanken.
Nå må eg ein tur på biblioteket og ein tur ned på jobben før eg skal i femtiårsdag i kveld. Ha ei framleis fin romjul.
Heidi

Luke 24

Der låg julafta og glimra

Med relativt god tid

Sistedagsstress

Ei pannekake hos Jan Ivar

Julekveld på Tuhodel

Julafta er framleis ein rar og litt annleis dag. Dagen då me alle er litt ungar og litt på leit etter magien som av og til dukkar opp i alle sine liv. Og det var verkeleg litt magisk å sitja i det gamle huste på tu med masse snø og skikkeleg vinter i skogsholtet utanfor, med levande lys og dekketallerknar i gull, og eta deilig pinnekjøt med kålrabi og å opna pakkar saman etterpå. Me var litt halvsjuke hos oss. Halvard var litt betre enn dagen før, men Odd Christian vart gradvis ganske dårleg, og måtte kjørast heim til den heimlege sofaen etter julegåveopninga. Det er ein slags kombinasjon av forkjølelse og influensaliknande symptom som har kome til heimen. Bare Sunniva er så godt som heilt frisk fordi ho blei dårleg ei veke før oss andre. Men dei fleste av oss held oss på beina og er ved godt mot.

Heidi

Luke tjuetre

Der var det

Lille julafta

Hoste

Ein sjuk Halvard

Siste innspurt

Vakna med eit snev av det som har plaga Ingrid dei siste dagane, men ikkje verre enn at eg framleis er oppe og går. Halvard hadde ikkje sove i natt og kjende seg sjuk. heldigivis er han betre enn ingrid har vore, så me får håpa me er sånn nokonlunde friske i morgon.

Og sidan me skal på besøk har me god tid i morgon. Det meste er ordna i dag. Eg har fått julesongmelodien på lydfil, og synest det er veldig kjekt at me faktisk laga denne songen så raskt. Av og til seier det bare smokk, medan ein andre gonger verkeleg får kava.

Ein forenkla versjon av julestrømpe ligg i sofaen og ventar på dei store ungdomane mine til i morgon tidleg. Nå vil eg drikka litt aroniajus med mase c-vitaminer og antoksydanter og sjå om eg kan sova meg frisk att. Har lånt ein Åse Marie Nesse- biografi på biblioteket som eg er halvvegs med. Gleder meg til å lesa meir.

Heidi

Luke tjueto

Der fann eg:

Eit pynta juletre, krumkaker og gome

Eit usedvanleg koseleg førjulstreff hos Ståle og Siv Torild

Eg var fornøgd med å vera ein dag framfor meg sjølv med juletrepynting. Tradisjonelt har all pynting til jul foregått om kvelden på lillejulafta… Sjølv om dei andre kom med små ytringar av mistru til måten eg gjorde det på, så vart det så font så…

Eg fekk lokka min handlande mann til å kjøpa ingredienser til gome-koking, men då eg var vel i gang oppdaga me at han hadde gløymt å kjøpa prim og brun sirup. Eg bestemte meg for å gå ut og kjøpa det som mangla. Sidan bittelille julafta i følge radioen er den dagen med flest biluhell på grunn av stressa og uforsiktige sjåførar, og sidan det faktisk var ganske glatt, gjekk eg til fots. Det var isande kaldt. Ikkje ofte eg verkeleg frys på den måten på både fingrar, nase og øyrer.

Om kvelden var me bedne til  «open kåk» hos Siv Torild og Ståle. Konseptet var at ein tok med seg noko etande til å dela med andre, og at ein kom og gjekk når det passa etter klokka 18.00. Det var fullt hus og veldig triveleg. Lur måte å gjera det på!

Heidi

Julesongen min

Det lyser ei stjerne i nattta
Det lyser ei stjerne i natta.
Ho lyser for håp og for fred.
Ho lyser for oss som leitar,
og alltid må gjera det.
Ho lyste ein gong over stallen,
for menn utan makt, utan ry,
for slike som jobba ute
om natta ved Betlehem by

Ho lyste for han som var trufast,
mot planen som var blitt lagt,
som støtta ei sliten kvinne
så langt som det stod i hans makt.
For ho som var sårbar og lydig,
som hadde fått kjenna på skam.
Ho måtte dra ut på vandring,
og fødde så snart ho kom fram.

For guten som føddest til uro,
for flykten til framande land,
for han som var himmelsk annleis,
ein kvilelaus, kjempande mann.
Ho lyste for desse så rike,
så mektige, undrande menn,
dei som ikkje eingong visste
heilt klart kor dei skulle hen.

Me kjem med urolege hjarte
på leit etter kvile og fred,
me ber på ei rastlaus lengsle,
me aldri blir ferdige med.
Å Gud, ta i mot oss som leitar
som kjem hit med nølande steg,
og la oss i glimt få kvila
i lyset frå stjerna hos deg.

Og viss nokon vil høyra melodien og kan dei senda meg ein mail på heidi@harboe.no, så sender eg lyfila. 🙂
Heidi

Luke tjueein igjen

For der fann eg meir:

Julekaffi med personalet på arbeidsplassen ege har permisjon i frå

Julehandel aleine med gavekort

Vandring i vintergate saman med Torhild

Melodiskaping og fiskesuppe

Kveldskaffi i heimen med Torhild og Per Magne

Då eg sat i ei seng i ein butikk og las eventyr ein gong i haust, fekk eg to gavekort som takk. I fag var eg tilbake på kjøpesenteret for å julehandla for beløpet på korta. «Hugs at du og skal ha ein liten ting for pengane, då,» sa Sunniva då eg reiste. Det tok eg på alvor så mitt utbytte vart fine lilla juletrekuler på halv pris, ei rimordbok og ei bok om spøkelse. Eg var og innom Jane som driv den butikken eg las bok i og fekk snakka med henne. Det var kjempekoseleg. Me vart kjende med kvarandre då me begynte i første klasse i 1968, og er framleis venninner.

Etterpå hadde eg ein avtale med Torhild, som eg forresten har vore venninne med sidan eg var seks år og eg og ho flytta inn på same byggefeltet. Då sat ho på huk med kvit skinnlue på hovudet og rørte med ein pinne i ein sølepytt. Det første ho sa til meg var at ho kokte gomme. Kanskje ho var inspirert av mor si som kokte på meieriet… Og nå kokar ho gomme, men eg trur det tok sånn ca 43 år før ho verkeleg skulle koma til å gjera det. Men det er ein heilt annan historie, eg er dronninga over avsporingar…

Iuansitt, som dei ville sagt i Hå; eg og ho vandra saman i Langgata på Sandnes som for anledinga var dekka med kvit snø og julepynta med granbar, lys og kvite klokker. Det var så vakkert ute at det kjendest omtrent som å bevega seg i ei juleforteljing av Astrid Lindgren. Me hadde tenkt å drikka kaffi, men kafeteriaen var stengt. I staden ende me opp med deilig varm fiskesuppe, grovbrød og smør på ein restaurant. «I natt skreiv eg ein julesong,» sa eg til Torhild, og viste henne arket. «Denne vil eg setja melodi til», sa ho. Så begynte ho å nynna, og nynna seg fram til ein melodi. «Nå gjeld det å hugsa melodien,» sa ho. Så kom den mest litt surrealistiske scenen; Ho tek opp mobilen sin, syng julesongen inn på mobilen og sender som lydfil til meg. Nokre av dei andre gjestene på fiskesupperestauranten kikka litt nyssgjerrig bort på oss.

Etterpå kjørde ho og Per Magne meg heim. Dei fekk smaka på lefsene mine og sjå på kjærasten min sine Boliviabilete. Ein stad underveis tok me tekst og mobil med bort til pianoet og fekk flytta melodien frå mobilnynning til pianomusikk. Me var rett og slett litt stolte og fortumla etterpå. Så fort kan det vera gjort å laga ein julesong. Om nokon andre enn oss får lyst til å bruka han, sjå det står det endå att å sjå…

Og før me kom så langt så hadde eg lese teksten for nokre kolleger. Anne Kristine som er flink komponist og har laga melodiar til meg før, hadde allereie tilbydd seg å laga melodi ho og. At teksten skulle bli så ettertrakta for melodiar på leit etter song, nei det hadde eg aldri tenkt på…

Heidi