Gå til innhald

Under over alle under,

august 12, 2009

alt tilgav han meg en gang.
Om hans underfulle nåde, vil jeg synge glad min sang.

Eg har vore i gravferd i dag. Der var det glad song, og ikkje tradisjonell sørgemusikk. Avdøde var soldat i frelsesarmeen gjennom eit langt liv, og far til ein god venn av meg. Dei siste to åra, vart han dregen lenger og lenger inn i ein demenstilstand. Noko av det siste som sat fast, var songane han hadde sunge saman med dei andre soldatane på gata og på møte.

Songen over; “Han skal åpne perleporten så at jeg får komme inn,” kunne han synga, med alle versa omtrent ordrett, sjølv om han hadde gløymt det meste av slikt som andre ting folk normalt går rundt og hugsar. Songen runga til glade tonar i kyrkja, med både piano og kyrkjeorgel på refrenget:

Han har åpnet perleporten,
så at jeg får komme inn,
for med blodet har han frelst meg,
og bevaret meg som sin.

I minnetalane var han igjen den aktive frelsessoldaten som sette andre før seg sjølv, og som utrøtteleg, og med glede og engasjement, gjorde det han følte seg kalla til for å gjera verda litt betre for medmenneska sine.

Før første salma, kom æresvakter frå frelsesarmeen inn med frelsesarmeen si fane. Det var kvite band på fana for å markera at det var ei glede å vera “Forfremmet til herligheten”, som det heiter i armeen. Under heile sermonien stod dei oppstilte rundt kista, med ansikta mot døra, som var dei klare til å ta han med seg og marsjera like til perleporten. Eg vart djupt rørt over alvoret og engasjementet deira, og over måten nærveret deira prega heile atmosfæren.

På eit tidspunkt i sermonien, kom strengemusikken inn og
song om Jesus som stod i himmelporten for å seia “Velkommen, venn!” Eg opplevde det sterkt og rørande at songane hadde eit anstrok av glede og jubel, snarare enn av sorg.

Då dei bar kista ut, gjekk dei framfor med fana, og då kista hadde blitt senka, og barn og oldebarn hadde lagt på kvar si raude rose,- då presten hadde skuffa på tre skuffer jord, vart fana senka tre gonger over kista. Den eine gongen hadde det festa seg ei raud rose i frynsene.

Gravferder kan vera veldig ulike einannan.
Det må vera godt å bli sungen ut av frelsesarmeen.

Fred over minnet.

Heidi

From → Gode venner., Tru

7 kommentarar
  1. Torhild og PM permalink

    Tsakk for fin skildring, Heidi – og for at du og aller kjæraste syster tok dykk tid å vera med idag! Den glade tonen fortsette på minnemøtet etterpå; Herlig sangen der skal bruse.,….

  2. Petra permalink

    Så fint!

  3. Heidi: permalink

    Sterkt som bruset av en mektig flod…
    Ja, fint, Petra.

  4. Heidi: permalink

    Sterkt som bruset av en mektig flod…
    Ja, fint, Petra.

  5. Heidi: permalink

    Sterkt som bruset av en mektig flod…
    Ja, fint, Petra.

  6. Leif permalink

    Det var fint å lese, jeg skulle så gjerne vært der.

  7. Heidi: permalink

    Ja, synd du var så langt borte, Leif.
    Oddi trygt heime, forresten.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: