I dag ville bestemor ha vore 107 år
Ho var eit av dei menneska som har betydd mest i livet mitt. Eg har laga eit dikt til henne for å markera dagen. For nokre av dei som les her ofte, vil dette kanskje ha preg av gjentaking. Slik får det viss bare vera.
Til Borghild:
Du vart fødd i 1903
i det vesle huset på Figgen,
sjette dottera
til fabrikkarbeider
Bendiks Anda
og hustru Anna.
Frå eit familiebilete
ser du på verda
med store opne auge
frå mor di sitt fang,
med far din
og med fem eldre systrer
alle i svarte kjolar
med blondekrage
og med håret greidd
stramt bakover
med sukkevatn
og sirleg kamma.
Eit år seinare
skulle du vera utan mor
dei nyfødde tvillingane
skulle døy
Dei store systrene dine
skulle døy
Alle så nær som deg,
far din,
og den eine systera.
skulle døy.
Eg vart fødd
femtiåtte år etter deg.
Du stod nok der
med store opne auge
sikkert fulle av engstelse
for dotter di,
og så vart du
bestemor mi.
Du fann meg
i barndomen min.
Du fortalde
og eg høyrde etter.
Alt då eg var barn,
kjende eg
barndomen din godt.
Ut av huset gjekk du ikkje ofte.
Du hadde gikt
og mykje anna
som ikkje betyr noko
når ein er eit barn.
Du var min beste venn,
og eg trur at eg var din.
Me var ofte saman.
Me budde i same hus.
Til og med
når eg var stor nok
til å burda
foretrekka jamnaldrande,
kom eg ofte til huset ditt
for å vera hos deg lenge.
Du hadde
dei mjukaste hendene eg har kjend.
Om nettene sov me
med opa dør
mellom oss.
Eg telde pusten din
og var ofte redd for at
han plutseleg skulle
slutta å gå.
Men kvar dag
når eg stod opp
sat du på kjøkkenet
i blomstrete ermeforkle
og det lange grå håret
sett opp i dult.
Du vakna alltid
før dagen grydde.
Dagen før du fylde nitti
fekk du slag.
Du kom til staden
du hadde frykta
mest av alt, sjukeheimen.
Du likte deg betre der
enn me hadde våga håpa
om det ikkje hadde vore
for at du vart
sjukare og sjukare.
Eg sat der mest kvar dag
og var plutseleg
den vaksne.
Med meg hadde eg
ei nyfødd dotter
som etterkvart
dreiv krypeøvingar
på vinylgolvet.
Du lo tannlaust mot henne
og ho lo tannlaust tilbake.
Det hende du flykta
inn i barndomen
og vart
den vesle morlause jenta
som sprang for
og som og plukka
forglemmegei
ved dammen.
Det gløda i augo dine
då du fortalde
om kor fint det var på Figgen.
Slik fekk eg møta deg
i små glimt
i ein barndom.
Denne gongen
var du barnet.
Fastare er ikkje alltid
grensene for liv og tid.
Mor di hugsa du ikkje,
men det siste du gjorde
var å ropa på mor,
eller snarare kviskra
ordet mor,
du hadde ikkje krefter mykje att.
Eg haldt deg i den eine handa di,
mor mi haldt den andre.
Så starta det evige
og du steig ut av tida
ut på den andre sida.
Heidi
Det skjer noko med formateringa her som eg ikkje forstår. Sjølv med klipp og lim blir det dobbel linjeavstand og ingen ekstra mellomrom mellom versa der eg har lagt det inn… Ja, ja, det får vera slik til eg kan få hjelp av nokon, for nå har eg brukt så mykje tid på å ikkje få det til…