Det er jo akkurat slik det er for oss

Det var i går eller noko slikt. Ingrid var fem år.

Eg blir viss ikkje heilt ferdig med desse tekstane om livets forgjengelegheit. I sist veke fortalde eg om Idunn sine eple i ein fjerde klasse. Eg fortalde om forskrekkinga blant gudane då dei såg at dei var i ferd med å bli gamle og innsåg at nå når ungdomsepla var stolne kom dei til å bli gamle og til slutt kom dei til å døy. Då kom det spontant og forferda frå ein av niåringane: «Men det er jo akkurat slik det er for oss!» Det var som om medvitet om at menneskelivet er forgjengeleg sokk i alle ungane, og eit sekund og to var det heilt stille i rommet. Eg trur dei hadde litt av den same kjensla som eg får av og til, for eksempel når eg ser på stjernehimmelen. Eg trur Inger Hagerup skildrar omtrent det same.

Heidi

Månekveld

Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset,
men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg
av lyst og smerter og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg
Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
og kjenner lykkens forte, søte sting,
for ennå har jeg ikke nådd til broen
som går fra allting og til ingenting.

 Inger Hagerup