Eg sit og skriv på toget

Eg prøver i alle fall å skriva på toget, men det er alt anna enn lett. Det er dårleg nett, og eg veit aldri om eg får til å lagra det eg skriv. Eg reiser gjennom seinsommarlandskapet, eg reiser frå vest til aust, eg reiser mot den siste helga i august.

Det er travelt i august. Det er travelt når alt skal startast opp. Det er travelt å halda sommaren fast. Det er lettare når du gjer opp å halda på sommaren, når du er klar til å gje slepp, når alt får vera som det er og når hausten kan få lov til å koma viss han vil. I dag morges pøsregna det på Bryne. Akkurat nå er det full sommar på Bø stasjon.

På onsdag hadde eg skrivedag. Fram til november skal eg ha skrivedagen min på onsdagar. Det har eg viss aldri hatt før. Sidan oppstarten har vore så hektisk, så bestemte eg meg for at den første skrivedagen skulle få vera open og romsleg.

Etter å ha skrive på føremiddagen, åt eg lunsj med Anne Kristine heime hos henne. Ho baud på nybakt solgult brød med gurkemeie, heimekokt syltetøy av sjølvplukka bringebær og heimelaga rekesalat. Det finaste av alt var historiar om livet. Me liker å lytta til kvarandre sine historiar.

Heilt spontant hadde eg klart å skaffa meg frisørtime. Det var veldig lenge sidan sist, og det er så godt å få skikk på slikt som let seg få skikk på, og det gjer godt å bli stelt med av og til.

Om kvelden var eg på barnekino med to stk vaksne barn og ein stk vaksen svigerson. Me såg på SVK, som eg las for dei då dei framleis var barn. Bøkene til Roald Dahl stod høgt i kurs i heimen.

Eg liker at barna mine tek initiativ til at me skal gå på kino og sjå barnefilmar…

Nå har eg lese ei trist og sterk bok av Rebekka Lohne om sjukdom, sorg, håp, kjærleik og tap. Boka minde meg om kor dødelege me er, og om kor viktig det er å ta godt vare på kvararandre.

Gjer akkurat det!

Heidi