Mitt valnøttstore barnebarn

Det har vore hemmeleg, men nå får eg lov til å fortelja at om alt går som det skal, så får eg eit barnebarn i oktober. Sjeldan har nokon vore meir klar eller meir glad for å få ein slik beskjed. I dag vil eg dela eit dikt eg skreiv for ganske mange veker sidan, medan det framleis kjendest nytt og ganske usikkert.

Mitt valnøttstore barnebarn
plaskar og sym
i ein mørk mammamage
pakka godt inn,
i kvalme, lengt og omsorg.
Eg lengtar fram mjuke kvite klede
av varme og glade tankar
av skjelvande velsigningar
festa til klirrande strikkepinnar.
Eg skal gå ut og stoppa alle krigar.
eg planlegg å redda havet,
og alt som lever på jorda.
Eg legg planar om å jevna ut alle humpane
om å fylla alle hola på vegen
med mørk mold og kvit sjøsand,
slik at du ikkje skal snubla og detta.
Eg smalar kvite fjører frå strendene,
frå dei fuktige myrene, dei store skogane
og den varme asfalten
slik at eg kan laga deg varme dyner,
slik at du aldri skal frysa.
Eg syng deg mjuke voggesongar,
og kviskrar lyse beskyttande bøner
om alt som skal skje deg.
Så ynskjer eg deg god tur,
og lukka til,
på vegen ut til menneska,
når du ein gong blir sterk nok
til lyset her ute.

Heidi