Skip to content
Tags

Luke 3 – Diktet til Monika

desember 3, 2017

Velsigna vere den som let seg bera av tillit,
som roleg opnar og lukkar auga
utan å svimla eller frykta.
Velsigna vere den som har djupe røter
og samtidig strekkjer armar og greiner
mot den store blå himmelen.
Velsigna den som vågar å bruka vengene sine
og på same tid har føtene festa i livet.

For sekunda som me ikkje kan halda fast,
minutta som renn gjennom oss,
timane som gir oss varme hjarte
og linjer i ansiktet,
dagane me stryk med hendene
før me legg dei i ryggsekken me skal bera med oss,
formar oss og blir til kjøt,
det er dei som gjer oss til menneske.
Menneske som pustar og ler,
menneske som grin og som elskar,
menneske med mjuke hender
som kan vera der for andre menneske.

Velsigna vere den som let seg bera av tillit.
Det er slike som skal bera tilliten vidare.
Dela han raust ut til andre på gater og torg,
på toget og heime i eiga stove.
Løfta han opp mot himmelen
og by han fram til fuglane,
til vinden og til alle som vandrar
langs gatene, på skogsstier
og langs endelause strender
med livet sitt i hendene.

Velsigna vere den som framleis
lengtar, håpar, trur og pustar.

 

I går fekk eg vera med på ein fantastisk fin festdag. Finaste Monika hadde leigd lokale på Mølla og invitert mange damer til feiring av livet. Feiringa av livet tok utgangspunkt i at ho nå går inn i sitt femtiande år, og syntest det var på plass å feira inngangen til eit slikt jubelår i staden for utgangen.  Ei slik feiring skulle få ta større plass enn bare ein kveld, så me var inviterte til å vera der klokka halv to. Etter fantastiske smørbrød laga av Heine Grov, til song av det minste barnebarnet, fekk me vera med på konsert med Ingrid Kjosavik, ein artist eg til nå bare hadde høyrt om. Konserten var nydeleg, og det var så fint å bare sitja der på blank føremiddagen med mange kjekke damer, brennande stearinlys, fine bord med krydderpynt og låg skulderføring.

 

Etter mange gode kaker og endå meir levande musikk, hadde kolleger frå Bryne skule ei lita markering der eg las diktet over. Det er skrive til Monika for anledninga. Meir enn noko anna beundrar eg henne for den roen og den tilliten til Gud og livet ho ber med seg inn i alle rom i livet. Dette hadde eg lyst til å få fram i diktet. Eg har rett og slett tru på at i dei tidene me akkurat nå får vera med på å skapa, er tillit, ro og tru det viktigste me kan bera med oss og formidla. Det er på ein måte motstraums sjølv om mindfulness og fred er noko veldig mange leiter etter med lys og lykte.

Etter fem timar måtte eg dessverre forlata festen midt i ein fantastisk tale om oppvekst på Bryne på syttitalet frå ei barndomsvenninne. Eg hadde lova meg vekk som barnevakt utan heilt å forstå at ein fest som begynte halv to om dagen kunne koma til å vara heile natta med. Eg var takknemleg over å ha fått vore der, og unna dei eg skulle senda i veg på ein annan fest å få oppleva noko verkeleg kjekt dei og. Det å sitja i fred og ro med ein snart småpludrande, og snart fredeleg sovande baby i armane er heller ikkje å forakta ved inngangen til adventstida.

Takk for festen. Monika. Eg skal bera han med meg i veska for energivande minne å bera med seg vidare.

Heidi

From → Uncategorized

Kommenter innlegget

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: