Med tilliten sitt barneblikk

Det er sundag. Me har vore mange rundt frokostbordet med nybakte grove scones og svart kaffi. Barnebarnet har for første gongen site i den blå tripp-trappstolen som nesten hadde skifta farge etter å ha stått i kjellaren i tjue år fordi ingen her i huset trong han lenger. Det er noko med å sitja rundt bordet saman. Me har vinka farvel til gjesten vår og rydda litt. Eg har lese ferdig ei bok eg vil skriva meir om ein annan dag.

Nå sit eg her og førebur mitt bidrag til kveldsgudstenesta i dag, som er organisering av bønnevandring. Tidligare biskop Ernst Båsland skal snakka om håp. Eg trur det blir fint. Eg har leita litt i diktøkene mine fordi håp er noko eg er genuint oppteken av. Eg har funne mange tekstar, og ein av dei følte eg rett og slett for å dela her i dag, Dette får bli min «sundagstekst» i dag.

Med tilliten sitt barneblikk

Som eit nyfødd barn
strekkjer eg armane ut
og let tyngda vere tillit

Alltid bare tillit,
slik skal eg bera
meg sjølv vidare.

Det er nå
resten av livet mitt
begynner og begynnar.

Med tilliten
sitt barneblikk
stirrar eg morgonen
rakt i auga
heilt til eg får blikkontakt.

Heidi

(Og i tilfelle nokon fekk lyst til å koma på kveldsgudsteneste i Brynekyrkja, så er tidspunktet klokka 19.00)