Advent 2018 – Luke åtte

Eg kan ikkje hugsa sist eg kjende meg så avslappa og roleg. Det å ha lagt ein eksamen bak seg må verkeleg ha ein beroligande effekt. Om ettermiddagen i går hadde eg besøk av eit stk barnebarn som for alvor er i ferd med å erobra kunsten å gå. Det er to månadar sidan ho begynte å ta 2-3-4 steg frå den eine sine armar til den andre si omfavning, men i går tok det skikkeleg av. Me har så stort godt golv å gå på, og gullungen rava fram og tilbake på framleis litt ustøe bein og stoppa opp av og til for å klappa av seg sjølv. – Ho hadde nemleg oppdaga at det å sleppa taket og vakla i veg på eiga hand skapte stor respons hos dei vaksne. Eg unnar henne å starta livet med ei slik klokkartru på eigen fortreffelegheit. Etterkvart skal ho gjera seg mange slags erfaringar, og då er eit positivt sjølvbilete på botnen av alt anna utelukkande positivt, trur eg. Livskunsten ligg i å forstå at ein er unik og har uendeleg høgt verd, men at alle andre menneske er akkurat like viktige.

Kvelden vart brukt i lag med gilde kolleger på Bryne skule på julebord på Jæren kro og motell. Kandelaberlysa brann heilt ned, og eg hadde for lengst gløymt at eg i utgangspunktet var litt trøytt og sliten. Eg jobbar med fine folk. Det er veldig mykje verd.

I dag føremiddag vart det hurtigvarianten av litt julebakst, utbaking av ferdig peparkakedeig. Lukta av peparkakebakst gjer at eg forstår litt betre at det nærmar seg jul. På ettermiddagen var det kvalitetstid med eldstesonen som er langt meir tålmodig på kjøpesenter før jul enn faren er. Heldigvis er eg ingen stor eller pasjonert «shoppar», som det heiter nå for tida, men eg elskar å driva rundt og kikka på folk, bla i bøker inne i bokhandlar, rota rundt på hobbybutikkar og sitja på kafé og sjå meg om. Først spanderte Odd Christian varm kakao på meg, og så etterkvart spanderte eg indisk middag på han. I bilen heim song me amerikanske julesongar nokså høgt og umusikalsk, og hadde til og med eit slags forsøk på «O helga natt», som på ingen måte hadde hatt noko på ei konsertscene å gjera.

I bladkiosken oppdaga eg at i år har det kome ein ny type Donald- julehefte. Eg hadde litt lyst til å undersøkja det nærare, men rekna med at sjangeren ikkje var av det oppbyggelege slaget. Eg landa vel på at eg trur eg liker best dei Donald- forteljingane som finn stad i Andeby. Der kan det nesten ha litt underhaldningsverdi at Donald og nabo Jensen spring etter kvarandre med malekostar i glødande raseri.

Oppbyggelsen kom om kvelden då me leita oss fram til to program om lyrikaren Hans Børli på NRK 2. Han skriv så utruleg fine dikt, og er ein av mine favorittar og inspirasjonskilder når det gjeld skriving. Eg unnar oss litt av det han har skrive, for det har ikkje vore så veldig mykje språkleg fordjupning på adventbloggen for i år.

***
Nei da – det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du ellers jeg hadde holdt på med det
i over førti år?

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv å følge sporet etter en fugl
i lufta.

Hans Børli

Under stjernene

Det er farlig å stirre
for lenge på stjernene.

Når du atter senker*blikket mot jorda,
ser du stjernene,
de kalde stjernene-
gjennom din brors hjerte,
bak din elskedes ansikt.

Og alt blir så håpløst
håpløst
fordi du har sett inn i den store stumheten
bakenfor tingene.

Hans Børli

Bønn for drømmen

Jeg frykter den kalde,
alt for kloke tenken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet-.

Jeg ber for Drømmen,
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.

Ja, jeg ber for Drømmen!

La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot strømmende luft.

Hans Børli

Heidi